Viser hvilken umenneskelig byrde dagens paringsmarkeder er blitt for mange menn

Danielsens kronikk viser hvilken umenneskelig byrde dagens paringsmarkeder er blitt for mange menn, skriver Mads Larsen. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Kamilla Danielsens kronikk illustrerer mannsforakt, men også hvordan deler av Vesten har mistet appetitten på videre eksistens.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kamilla Danielsens svar på min kronikk belyser hvor sterk vår kulturelle mannsforakt er blitt – og hvorfor du kanskje aldri har hørt en norsk incel dele hvor vondt det gjør ikke å få oppleve sex eller å bli noens kjæreste.

Jeg påsto nylig at nedvurderingen av menn bidrar til selvutslettelse. Jeg viste til eksempler der menn blir rakket ned på for ikke å være bra nok for norske kvinner.

Danielsen argumenterte imot med en kronikk sydende av mannsforakt. Magnus Marsdal, Simen Velle og jeg har belyst sammenhengen mellom kvinners diskriminering av lavverdimenn og en fertilitetsrate som gjør at befolkningen vil forsvinne. Danielsens kronikk illustrerer det som alltid møter dem som sier ifra om hvilken umenneskelig byrde dagens paringsmarkeder er blitt for mange menn.

Hun beskylder oss for å være hormonelle, maktesløse og desperate – fordi vi ikke får ligge. Kvinner skyr oss fordi det er bedre å være singel enn i et parforhold med en av oss tre. Sånn personhets har jeg fått hver eneste gang jeg har forsøkt å belyse dette temaet – i over to tiår.

Ufrivillig sølibat

Flere hundre tusen norske menn er single og i ufrivillig sølibat. Men knapt noen har delt offentlig hvordan det er å tilhøre en av samfunnets mest marginaliserte grupper, nettopp fordi de er garantert å bli hetset av debattanter som Danielsen.

Hun ber oss om å legge ned sablene og nyansere debatten. Men fordi kulturen vår oppfordrer til det, klarer hun ikke å la være å rakke ned på menn. De gjør kvinner ulykkelige og fortjener ikke parforhold. Det må man gjerne mene, men da vil vår befolkning slutte å eksistere.

Tanken på et sånt utfall plager ikke Danielsen. Hennes kronikk illustrerer mannsforakt, men også hvordan deler av Vesten har mistet appetitten på videre eksistens. Kloden er overbefolket, mener hun, og så lenge nok barn blir født i u-land, kan vi jo bare importere dem.

Jeg har ikke spalteplass nok til å korrigere Danielsens misoppfatninger angående demografi, lykkeforskning og mannlig paringspsykologi. Men jeg vil gi henne rett i én ting: Kvinner utviklet kun sterk nok tiltrekning til menn til å fasilitere tilstrekkelig pardannelse i miljøer der kvinner trengte å bli forsørget.

Rekorduavhengige

Vi har med våre moderne samfunn skapt miljøer der kvinner er blitt rekorduavhengige av menn. Uten at norske kvinner må ligge eller pardanne, får de over 12 millioner kroner mer fra velferdsstaten enn de betaler i skatt. Problemet er bare at selv om kvinner nå kan klare seg uten en mann, klarer ikke en nasjon seg uten mennesker.

Hvis nok av oss synes det er frastøtende at en kvinne skulle pardanne med en lavverdimann, og at Vesten er så undertrykkende at vi bør utslette oss selv, kan ikke-eksistens være å foretrekke.

Men om dette er dystopien vi ønsker å skjenke våre barn og barnebarn, burde vi iallfall ta en prat om det først.

Det er dette jeg forsøker å bidra til med denne debatten og min nye gratisbok. Det hadde vært tegn på fremskritt om folk som Danielsen sluttet å hetse mennene som engasjerer seg. Da ville vi kanskje også få høre fra de mennene som lider mest under dette nye paringsregimet som leder oss mot selvutslettelse.