– Vil ikke at ungene mine skal drive med dette

5 hours ago 7

TRONDHEIM (TV 2): Flere hundre år med gårdsdrift i slekten er over. Slaktebilen har tatt med seg alle kyrne. Regjeringen må ta ansvaret, sier Vegard Vignes.

TØMMER FJØSET: Vegard Vigdenes sender alle kyrne sine til slakt. Foto: Leslie Tangen / TV 2

Publisert 05.10.2024 22:20

Saken oppsummert

Vegard Vigdenes står foran en stor endring etter å ha drevet gården i Hegra i Trøndelag i nesten 20 år.

Han og faren har jobbet lange dager uten tilstrekkelig økonomisk gevinst, noe som har ført til beslutningen om å avvikle gårdsdriften.

Vigdenes kritiserer regjeringens politikk og mener det mangler støtte og ærlighet i forhold til landbruksnæringen.

Etter å ha sendt kyrne av gårde med slaktebilen, ser Vigdenes frem til en ny hverdag med bedre arbeidsforhold og mer tid med familien.

Oppsummeringen er laget med kunstig intelligens (KI) fra OpenAI. Innholdet er kvalitetssikret av TV 2s journalister.

Les om hvordan vi jobber med KI

Vi er på vei opp veien som går langs elva Forra i Hegra i Trøndelag. Foran oss er det en stor lastebil med henger. På siden, med store svarte bokstaver, står det, «NORSK SLAKT».

Den stopper utenfor fjøset, og mot lastebilen kommer bonde Vegard Vigdenes gående. Fjøset skal tømmes. Flere hundre år med gårdsdrift i slekta er over.

– Det er trist

Han har vurdert dette lenge, og han innrømmer at han kjenner på det nå som dagen er her.

– Det er jo trist, men nå har jeg egentlig innfunnet meg med at det er det beste for meg selv, sier Vegard Vigdenes til TV 2.

– Jeg elsker jobben, men det er ikke verdt det. Jeg vil ikke at ungene mine skal drive med dette, så da er det ganske enkelt.

– Hvorfor?

– Det så mye jobb, og så lenge det opereres med så mye uærlighet fra regjeringen så får de finne noen andre til å produsere maten.

Har jobbet gratis

Vegard Vigdenes tok over gårdsdriften etter sin far, Oddvar Vigdenes, for nesten 20 år siden. Faren er fortsatt aktiv i gårdsdriften, og har jobbet gratis for sønnen for at økonomien skal gå rundt på gården.

– Ja, han har bidratt gratis, og han har også betalt regninger. Selv har jeg jobbet cirka 3000 timer i året, han har bidratt med 1000 timer gratis. Og jeg er takknemlig for det, men det er ikke sånn det skal være. Det er ikke sånn at vi skal bidra gratis for å få en bedrift til å gå rundt. Da er det bedre at vi gjør noe annet. Det er spesielt, men det er ikke enestående.

– Jeg har tjent 312.000 kroner i snitt i pensjonsgivende inntekt på 20 år. Men det er ikke meg det er synd på, det handler ikke om meg. Det handler om hva slags bygder vi vil ha, hva slags matberedskap vi har. Hvis landbruksministeren mener at vi skal gjøre noe annet enn i dag, så har det en kostnad. Da må staten være ærlig med oss. Slutt å være uærlige, det kommer det ingen vei med.

– Tenker du det er et paradoks at dette skjer på vakten til Senterpartiet?

– Ja, det er et veldig paradoks. Tidligere har jeg egentlig ikke hatt noen forventninger. Jeg har bare gått på jobb og håpet at det skulle bli bedre.

– Første gang siden Svartedauden

Vigdenes har funnet ut at det kan dokumenteres at slekta har drevet gården tilbake til år 1620. Men gårdsbruket har røtter enda lenger tilbake.

– Jeg vet jo at det har vært drevet gårdsbruk her i tusen år, så det er synd at dette skal skje på vakta mi, men det hjelper ikke så lenge det ikke er lønnsomhet i det.

– Den eneste gangen det har vært stopp i gårdsdriften her de siste tusen årene var under Svartedauden.

– Verdens laveste

Det legges stadig vekk flere gårdsbruk her i landet. Det viser statistikken fra Statistisk sentralbyrå.

Dette bekymrer også siviløkonom og ekspert på mat- og jordbrukspolitikk, Anders Nordstad.

– Hovedproblemet vårt i Norge er at vi har verdens laveste selvproduksjon med mat. Det må vi rett og slett gjøre noe med. Da nytter det ikke å få til det uten at noen har lyst til å produsere denne maten for oss.

– Systemet er så skrudd

Vegard Vigdenes deler bekymringen til Nordstad. Han er klar på at dersom tendensen skal snu, så må regjeringen sette langt større pris på bøndene.

– Det er jo helt meningsløst. Systemet er så skrudd. At det å produsere mat har så liten verdi. Så her må det skje noe. Det er kriger rundt omkring i Europa, vi har hatt en pandemi. Målet er selvforsyning, likevel får man ikke opp øynene for det her. Bonden er virkemiddelet, og virkemiddelet må ha godt, eller rettferdig betalt.

– Det er jo bare trist. Jeg er den siste i grenda her som produserer mat på gress. Hvis vi ser rundt oss her, så ser vi jo at det er laget for dette. Men det er snakk om økonomi. Og så lenge økonomien vår i hovedsak styres av landbruksoppgjøret, og det ikke er vilje til det, da er det ikke mitt ansvar dessverre.

– Det henger ikke i hop

Landbruks- og matminister, Geir Pollestad, blir konfrontert med utviklingen hvor stadig flere gårdsbruk blir lagt ned på Senterpartiets vakt.

Ordet synd bruker han også om Vigdenes' beslutning om å rømme fjøset og sende kyrne bort med slaktebilen.

– Det er selvsagt synd når noen tar den beslutningen, og så er det sånn at politikken kan legge til rette for at folk skal kunne tjene penger. Det er slik at bøndene er selvstendige næringsdrivende, så det vil være varierende hvor mye de vil tjene på sin gård.

For Vegard Vigdenes er regnestykket enkelt. Inntektene opp mot utgiftene går ikke opp. Han sier Pollestad og resten av regjeringen ikke leverer på det de lovet i Hurdalsplattformen.

– De sier vi tjener 20 prosent mer enn vi gjør, fordi vi ikke er effektive nok. De legger på luftpenger. Vi ligger 20 prosent under læreren hele tiden. Det vil si 130.000 under læreren. Av den inntekten skal vi ta ut både inntekt til oss selv og penger til å fornye driftsapparatet vårt. Det henger ikke i hop. Jeg kommer til å sitte igjen med høy gjeld. Det går ikke.

Stille i fjøset

Kuene er fraktet bort av slaktebilen. Tilbake står Vigdenes med et tomt fjøs. Han titter seg rundt å kjenner på det. Nå gjenstår det bare å rydde og feie fjøset som plutselig har blitt helt stille.

– Jeg har veldig liten tro på at det skjer endring her på gården så lenge jeg er her. For da må det komme helt andre arbeidsforhold, der jeg blir verdsatt. Men hvis de belønner meg, så står jo fjøset her, og ungene eller andre står fritt til å starte opp senere. Så klart det har vært en drøm, men akkurat nå er det ikke verdt det for noen av oss.

Ny hverdag

Nå begynner en helt ny hverdag. For første gang på 20 år skal han ikke vekkes av vekkerklokka tidlig på morgenen for å gå i fjøset.

Turen inn i fjøset skal nå byttes ut med jobb som tilkomstteknikker. Han skal klatre i tau og jobbe turnus. Det betyr også mer tid til familien.

– Jeg ser lyst på fremtiden som privatperson. Mer fri, mer penger, mer tid med ungene. Så for meg skal det bli bra, avslutter han, samtidig som slaktebilen forsvinner ut av synet.

Read Entire Article