Vi står nå ved et veiskille

Senterpartiets svar er nei. Første steg er å si nei til fornying av Danmarkskablene, Skagerak 1 og 2, når deres levetid utgår i 2026. Andre steg er å holde Norge utenfor fjerde energimarkedspakke. Tredje steg er å reforhandle avtalene for de store utlandskablene, for å få kontroll over norsk strømeksport og dermed norske strømpriser.

I starten av november ble overføringskapasiteten i utlandskablene til Tyskland, England og Danmark redusert med 1100 MW grunnet vedlikehold. Prisene i Sør-Norge falt med 30 øre per KwH grunnet dette. Skagerak 1 og 2 har en kapasitet på 500 MW. En ny kabel vil sannsynligvis komme med en mye høyere kapasitet og dermed øke eksportkapasiteten til EU.

En etablering av ny utenlandskabel handler ikke om forsyningssikkerhet. Norges forsyningssikkerhet er god. Dagens utenlandsforbindelser har i dag et teoretisk potensial for kraftutveksling på omlag 80 Twh, altså mer enn 50 prosent av vår kraftproduksjon i ett normalår.

Høyre kritiserer Senterpartiet hver gang vi tar til orde for mer nasjonal kontroll over krafta vår. Høyres argument er ofte at norsk ren vannkraft kaster isolert sett bedre av seg i et europeisk marked med strøm-manko enn i Norge. Det er klart. Men det betyr ikke at videre integrasjon med dette markedet er til det beste for Norge som nasjon. Vi står nå ved et veiskille: Velger vi kortsiktig gevinst i Europa eller langsiktig og bærekraftig utvikling her hjemme?

Norge har hatt et unikt komparativt fortrinn med vår rikelige og rimelige tilgang til ren energi. Denne ressursen har bygget opp norske samfunn og skapt en konkurransefordel – særlig for kraftkrevende industri. Med tilgang til rimelig kraft kan vi stimulere til vekst i hele verdikjeder som skaper arbeidsplasser, verdiskapning og økonomisk aktivitet i hele Norge. Dette er verdier som vil gå tapt hvis vi mister vårt fortrinn i et globalt energimarked der fossil energi fortsatt dominerer.

Til tross for investeringer på flere tusen milliarder euro i fornybar energi, består 79 prosent av Europas energiforbruk fortsatt av fossil energi. I kontrast er Norge i en langt bedre situasjon, der kun 37 prosent av energien vi konsumerer er fossil. Med energipriser 3-4 ganger høyere enn i Amerika og Asia, står Europa nå overfor en alvorlig økonomisk utfordring.

Den europeiske utviklingen bør være en vekker. Det er naivt å tro at en ytterligere integrasjon i det europeiske kraftmarkedet vil være til vår fordel. Vårt bidrag til Europas energibehov, gjennom eksport av kraftoverskuddet, utgjør mindre enn 1 prosent av Norges energieksport og kan på ingen måte veie opp for de negative konsekvensene som smitter andre veien. Vi har bygget landet på kraften, og risikoen for svekket konkurransekraft og tapte arbeidsplasser må tas på alvor.

Stein-Gunnar Bondeviks, markedsdirektør i Fornybar Norge, sin påstand om at den «norske strømforsyninga ofte sliter i vårknipa og berges av import» er direkte feil og illustrerende for hvor denne debatten står. Det hevdes ofte at vi har, eller snart vil få, kraftunderskudd og at eksportkablene redder oss. Slike utsagn fra aktører innenfor fornybarbransjen forvirrer folk og svekker tilliten til en bransje som fremmer et kortsiktig fokus framfor Norges langsiktige interesser.

Norge må føre en politikk som bevarer vårt kraftfortrinn til å styrke nasjonal industri og skape varige arbeidsplasser gjennom foredling av krafta i lange verdikjeder. Vi må avvise et ønske om videre integrasjon i et europeisk kraftmarked, som er i ferd med å miste sitt fotfeste, og i stedet holde fast på en energipolitikk som er bærekraftig for Norge, både økonomisk og miljømessig. Tiden er inne for å sikre Norges energiframtid, og et godt sted å begynne er å si nei til å fornye de to Skagerak-kablene som går ut på dato i 2026, holde Norge utenfor EUs fjerde energimarkedspakke og å reforhandle avtalene om de store eksportkablene.