Vi må tåle debatt om ADHD. Spesielt når vi snakker om barn.

Vi har som samfunn valgt å individualisere og sykeliggjøre det som er et samfunnsproblem, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) fylles opp til randen av barn som først og fremst trenger hjelp i skolen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

De følgende har signert innlegget: Henriette Kirkaune Sandven, Paul Sangar, Charlotte Lunde, Karina Thomassen Furunes og Pia Sæther, spesialister i barne- og ungdomspsykiatri

Vår kronikk i Aftenposten 2. september om bekymringen for medisineringen av barn med ADHD har som ventet skapt en opphetet debatt. Lars Lien og co. kommer med et tilsvar i Aftenposten 3. september.

Her er de langt på vei enige med oss. Samtidig blir vi beskyldt for ikke å handle i pasientenes beste interesse når vi setter denne debatten på agendaen.

Og med dette påpeker de et av de store dilemmaene vi møter i vår jobb som barne- og ungdomspsykiatere, og som er hovedgrunnen til at vi skrev kronikken i utgangspunktet.

Medisinering som viktigste tiltak

Som alle andre leger har vi plikt til å hjelpe pasienten/barnet foran oss, i den hippokratiske eds ånd.

Barnet er urolig, impulsivt og uoppmerksomt, og strevet kommer aller mest til syne i skolen. Vi har en mulighet for å skrive ut en medisin som i alle fall på kort sikt kan bedre vanskene, primært ved at barnet sitter stille og forstyrrer mindre.

Med ønske om å hjelpe det enkelte barnet skriver vi den resepten, uansett om vi tenker at det er andre tiltak som er viktigere.

Vi i Bup rår ikke over ressursene i skolen, som i nær sagt alle tilfeller burde være førsteprioritet. Når vi fortsetter med å skrive resepter slik vi gjør nå, legitimerer vi medisinering som det viktigste tiltaket for barn som har fått diagnosen ADHD.

Bidra til at færre må til Bup

Nå er det gått så langt at vi er nødt til å løfte debatten opp på et gruppenivå for å se på løsninger som kan bidra til at færre barn må komme til legekontorene våre på Bup.

Det kan ikke være et mål at barn skal bli medisinert med lavdose amfetamin. Det er nettopp i barnas interesse at vi velger å trå ut i dette minefeltet av en debatt.

Skal vi tolke voksenpsykiater Lien og co. dithen at vi dermed bryter vår hippokratiske ed?

Skolen er viktig del av løsningen

Vi mener en viktig del av løsningen på vårt dilemma handler om skolen.

Norske barn starter tidligere på skolen, tilbringer mer tid på skolen og er ofte en del av klasser på nesten 30 elever. Vi kan ikke forvente at én enkelt lærer har kapasitet til å ha fokus på undervisning og samtidig ivareta og hjelpe de barna som strever mer enn andre.

Disse barna blir ofte henvist til Bup, og hos oss blir de til pasienter.

Vi vet fra en rekke studier at de yngste barna i en skoleklasse, og da spesielt gutter, har større risiko for å få en ADHD-diagnose og oftere medisineres enn de eldste barna.

Velger å medisinere umodenhet

På et gruppenivå godtar vi med andre ord at vi faktisk har en praksis der vi velger å medisinere umodenhet hos en rekke barn.

Vi har som samfunn valgt å individualisere og sykeliggjøre det som er et samfunnsproblem. Bup fylles opp til randen av barn som først og fremst trenger hjelp i skolen.

Resultatet er at vi får mindre kapasitet til å hjelpe de barna som ikke bare strever i skolen, men også på nesten alle andre områder i livet. Barn med alvorlige og sammensatte problemer som har høy risiko for en alvorlig skjevutvikling.

Kanskje kan voksenpsykiater Lien og co. hjelpe oss med å sortere i hvilke barns interesser som er viktigst?

Barnas beste

Både voksenpsykiatere og barnepsykiatere opplever en voldsom økning i antallet som utredes og medisineres for ADHD.

Vi kan ha ulike perspektiver på hvordan vi skal møte disse problemene i praksis. Det må vi tåle. Men å anklage meningsmotstandere for manglende yrkesetikk når vi ønsker å løfte dette medisinske dilemmaet ut av faget og drøfte det på et samfunnsnivå viser alt annet enn stoisk ro.

Lien og co. påstår at vi ikke har barnas beste interesser i tankene når vi taler for at færre barn bør medisineres. Vi mener det er nettopp det vi har.