«Vi kan ikke taste oss til demokrati»

Mi mor lagde mat fra bunnen av. Fant de rette råvarene, renset, kokte og danderte alt etter en bestemt oppskrift og mange år med trening. Så skulle retten danderes, enten på fat eller tallerken. Alle i familien måtte delta i måltidet, man kunne velge bort noe, ikke alt. Oppvasken til slutt, drepene kjedelig, hørte med.

Akkurat som langsom og variert mat er demokrati sammensatt, tar lang tid å lage, noe er ikke godt. Og alle liker ikke det samme.

Demokrati er grundig, balanserer ingrediensene til beste for alle over tid. Som mammas middager. Sundt og godt, men det krever egeninnsats og vi kan bli lei av det av og til.

I dagens samfunn utfordres næringsrik og variert mat av hurtigmat. Og demokratiet utfordres av forhold som preger vår tid.

Ting går fort. Svarene på alt vi lurer på er noen sekunder unna. Tida for å ha leksikon i bokhylla er forbi. Svarene på min uvitenhet ligger tilgjengelig for meg, bare et tastetrykk borte. Enten det er å bedre økonomien gjennom lån, få hjelp med depresjonen, bilen, huset eller ungene. Svarene er der på nett. Pølse og karbonader, pizza og kjøttkaker kan ordnes ved tastetrykk.

Men vi kan ikke taste oss til demokrati. Demokrati er langsomt. Det tar tid å få alle med, det koster penger og det er ganske komplisert å forstå. Vi har bare ikke hatt behov for å forstå det i mange år. Det har rulla og gått mer eller mindre av seg selv.

Mange opplever utrygghet og uro. Vi har tatt i bruk nye teknologiske systemer som forventer på en måte at mennesker er ufeilbarlige. Gjør vi feil, eller mestrer vi ikke systemet kan vi straffes, bli utelatt, miste tilgang og ikke kunne delta. Dette kan styrke mistilliten øke uroen og avstand mellom menneskene. Vi vil at ting løses raskt. Uro og utrygghet lar seg vanskelig roe av demokratiets kompleksitet. Korte, enkle og tydelige svar er god krisehåndtering. Langsomheten i demokratiet kan oppleves for komplisert for uroen vi kjenner på. Uroen er her og nå.

Vi lever i en tid med pandemi. Krig i Europa for første gang på mage tiår. Inflasjon. Høye renter. Ensomhet. Psykisk sykdom. Dårlig råd. Samtidig forsvares systemene av maktpersoner og mange må vente på svar. Demokratiets krav til klagerett, likebehandling, vurdering og veiing av konsekvenser oppleves som plunder og heft. Forståelsen for demokrati koker bort i føleri på digitale flater, medias avhengighet av «penger bak hver klikk» fjerner nyanser og leverer raske og korte svar på kompliserte sammenhenger. Bruken av «krise-aktige» ord i media/digitale flater kan, sammen med konfliktskapende algoritmer forsterke uroen. De sosiale forskjellene øker. I kriser vokser økonomien til de rikeste mer enn for de som blir syke, mister jobben eller opplever utenforskap.

«Demokrati? Jo, takk skal du ha! Det løser ikke mine problemer. Det er bare de rikeste som tjener på dette.» Det vokser fram en tanke om at eliten sørger for seg selv, ikke meg. Ikke oss alle. Individualisme er sentralt i vår tid. Mens offentlige skoler og sektorer sliter, vokser privatformuene. Bidro pandemien til å frykte fellesskap? Med ett ble vi farlige for hverandre. Unge mennesker satt hjemme og alene i tidsperioden da nettopp mellommenneskelige relasjoner skal trenes på og utvikles. Vi er opptatt av oss selv mer enn av andre. Mange bruker andres elendighet som buffer mot ubehageligheter vi selv ikke vil ha. Flere og flere finner seg ikke til rette i eksisterende fellesskap. De opplever at de ikke favner akkurat meg. Tros- og livssynssamfunn, idretter/aktiviteter, kultur- og kunst organisasjoner splittes opp og blir mer spesialiserte. Man får kanskje engasjert flere, men fellesskapene blir mindre.

Sannhet likner demokrati. Full av nyanser, lag, situasjoner og vurderinger. Langsom kan den også være. Den krever forståelse for en helhet og respekt for annerledeshet. Ydmykhet er også en bestanddel i sannheten.

Løgner og populisme er som pølse i lompe på bensinstasjonen mens man er på vei til eller fra. Uten ansvar, uten andre forpliktelser enn å få solgt varen og svelge den. Den serveres også som digitale retter servert av nett-troll og -fabrikker som sender poteter hit, smøret dit og alt er uten grønnsaker. Menyer serveres som gourmetretter, pent dandert, men fulle av giftige e-stoffer. Som ekstreme selvmordsbomber lokker de oss til å tro på en himmel som ikke finnes. Populisme, løgn og antidemokratisk demagogi er hurtigmat. Ukjent opphav, farlig for helsa hvis det blir for mye av det.

Demokrati og sannhet er som en sjuretters middag på en fem- stjernes Michelin restaurant. Nyanser, flere lag. Tar tid å lage og servere. Som mammas middager.

Kari Henriksen