VG-Meland sprer falske motsetninger

3 hours ago 4

Det går ikke et klart skille mellom juss og politikk.

Mandag 28. oktober kl. 12:00

JOHN CHRISTIAN ELDEN

advokat, Elden Advokatfirma

ANDREAS C. HALSE

advokatfullmektig, Elden Advokatfirma

VGs kommentator Astrid Meland skriver at vår vurdering av skolenedleggelsene på Innlandet sprer falskt håp. Og peker på rettsliggjøring av politikken som en forklaring.

«Aktivister går til retten etter å ha tapt i politikken», skriver Meland. Og peker på at alt fra vindmøller til sykehusnedleggelser tas til retten.

Vi har verken tatt skolenedleggelsene til retten eller varslet rettslige skritt. Vi har vurdert saksfremlegget til fylkeskommunen, og pekt på klare svakheter i utredningen.

Helt konkret pekte vi på betydelige mangler om knyttet hvordan vedtaket ville påvirke barnets beste.

I det opprinnelige saksfremlegget var barnets beste knapt nevnt. Og den etterfølgende vurderingen av barnets beste (sendt dagen før vedtaket) bar preg av overflatearbeid og rasjonalisering av hva man allerede hadde bestemt seg for.

Det tyder på at barnets beste slett ikke har vært noe viktig hensyn i utredningen av ny skolestruktur.

Nå som nedleggelsen er vedtatt, vil angrepsmiddelet mot vedtaket være en lovlighetskontroll hos statsforvalteren, og ikke full rettssak. En slik kontroll krever bare at et mindretall på tre personer eller flere i fylkestinget krever det.

Men denne mekanismen er ikke så enkel som at jussen skal overprøve politikken, slik Meland gir uttrykk for.

Det er riktig at vi kan snakke om en slags rettsliggjøring av politikken i den forstand at enkeltmennesker og grupper, for eksempel barn, har fått flere rettigheter.

Men det er ikke rettsvesenet eller advokatkontorer som står bak slike rettigheter. Det har vi heller ikke mandat til.

Tvert imot er det politikerne selv som aktivt lovfester slike rettigheter. Når det kommer til skolenedleggelsen på innlandet, er de relevante rettighetene nedfelt i både Grunnloven og menneskerettighetsloven.

Kort sagt har Stortinget bestemt at barnets beste skal være «et grunnleggende hensyn» ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Det har de gjort med 2/3 flertall.

I tillegg har Stortinget bestemt at barnekonvensjonen skal gjelde som norsk lov.

Slike vedtak er ikke bare til pynt. Med lovfestingen har norske politikere samtidig pådratt seg et prosedyrekrav. Kort fortalt må alle beslutningsprosesser som påvirker barn inkludere en vurdering av mulige konsekvenser for barnet.

Denne vurderingen må blant annet vise hva som antas å være til barnets beste, hvilke kriterier dette er basert på og hvordan barnets beste er veid opp mot andre hensyn.

Det er en underdrivelse å si at skolesaken på Innlandet har skapt stort engasjement. At demokratiske spilleregler følges, er alltid viktig. Men det er i de kontroversielle sakene systemet blir satt på prøve.

For at folk skal kunne leve med splittende avgjørelser i ettertid, er det avgjørende vedtakene bygger på en grundig prosess, som respekterer føringene Stortinget har vedtatt.

Politikere på alle nivåer kan fortsatt vekte andre hensyn høyere enn barnets beste og vurderingen av hva som er barnets beste kan variere.

Men med riktig fremgangsmåte vil politikerne kunne gjøre seg opp en mening om konsekvensene og ta stilling til hva som er viktigst.

Dersom barnets beste ikke belyses godt nok, kan vedtaket kjennes ugyldig av statsforvalteren med mindre feilen ikke antas å ha virket inn på sakens utfall.

For eksempel ble et vedtak om ny barnehage- og skolebehovsplan i Bodø kjent ugyldig i sommer, fordi utredningen led av «mangelfull utredning og mangelfull begrunnelse».

Så har Meland langt på vei rett i at man alltids kan finne på en bedre begrunnelse når vedtaket skal behandles på nytt.

Samtidig skal man ikke utelukke at vedtakene blir bedre når det kommer klart frem hvordan de ulike alternativene påvirker barn.

Det er tross alt barna som beskyttes av lovverket og til syvende og sist er jo skolene til for nettopp barna.

Uansett er det ikke en motsetning mellom folkestyre og at Stortingets egne lover følges opp i praksis. Selve poenget med å gi barn sterkere lovfestede rettigheter må vel tross alt være at noen følger dem opp.

Og dersom norske politikere ikke ønsker slike rammer å forholde seg til er det ikke verre enn å slutte å vedta dem i Grunnloven.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article