Velkommen til Trump og Musks verden

På én måte er det ganske fornuftig alt sammen. At USA trenger full kontroll over Grønland, at de burde ta tilbake makten over Panama-kanalen, og hvorfor ikke innlemme Canada også?

USA står i fare for å bli hektet av i ressurskappløpet med Kina om sjeldne mineraler som kan befinne seg på Grønland. Arktis kommer til å bli viktig i århundret som ligger foran oss. Canada er stort og innbydende og de snakker engelsk, i hvert fall de fleste av dem.

Viktig er også kontroll over planetens viktigste sjøveier og passasjer som kanalen i Panama. En stormakt som USA må da kunne forme verden etter egne behov.

Donald Trump er ikke den første som tenker sånn. Det var slik de tenkte i Paris og London da de delte verden seg imellom på 1700- og 1800-tallet, se bare på alle de rette strekene på Afrika-kartet. Vladimir Putin kan heller ikke forstå hvorfor Russland ikke skulle ha rett til å utvide egne grenser og ta over deler av Ukraina.

Det nye er altså ikke at en verdensmakt ønsker å ta seg til rette. Det oppsiktsvekkende er at det skjer i 2025, og at avsender for budskapet er en demokratisk valgt amerikansk president.

For det første ble USA dannet som et opprør mot nettopp den europeiske imperialismen. For det andre har USA siden Den andre verdenskrig vært en slags garantist for en verdensorden der statsgrenser skulle respekteres og internasjonale spørsmål skulle løses gjennom rettsvesenet, ikke med makt, dog med ganske mange unntak, særlig når amerikanerne selv fant det for godt.

USA har i hvert fall gjennom Nato-alliansen vært en trygg sikkerhetsgarantist for sine allierte i Europa og Nord-Amerika.

Alt dette har Donald Trump kastet på båten gjennom sine utspill mot Danmark, Canada og Panama.

Det kan godt være at alt dette løser seg gjennom forhandlinger. Det virker å være taktikken fra den danske regjeringen. De forsøker å roe det hele ned, kjøpe seg litt tid og se om det er en deal som kan gjøres.

Danskene er gode forretningsfolk, de også. Men det må ha vært en iskald dusj for Danmark. De har stilt seg i første rekke i alle de amerikanske krigene de siste 25 årene nettopp for å ha et godt forhold til USA.

Hvilket sjokk må det ikke ha vært at trusselen mot dansk suverenitet ikke kom fra øst slik statsminister Mette Frederiksen advarte om før jul, men fra det de trodde var bestevennen i vest.

Måten Trump og hans folk herser med Canada og avtroppende statsminister Justin Trudeau på, er ikke særlig tillitsbyggende for USAs allierte. Trudeau er riktignok ikke så veldig populær i Canada lenger, men vulgariteten og arrogansen i måten de snakker om ham på er nesten vond å være vitne til. Snakk om å ydmyke en slagen mann.

Det burde egentlig ikke overraske. Trudeau er en tydelig politisk motsats til Trump, og det er jo slik den kommende presidenten har behandlet sine amerikanske politiske rivaler. Men fram til nå har det vært andre spilleregler for interne politiske kamper og måten man forholder seg til statsledere i allierte land på.

Det som har endret seg siden sist Trump satt med makten, er at dette ikke virker som tilfeldige innfall. Det handler naturligvis også om å vise at det er nye tider overfor egne velgere, men de har åpenbart også tenkt en del på for eksempel Grønland, hvor de jo treffer en nerve inn mot valget der i april.

Det sammenfaller også med at hans viktigste støttespiller, Elon Musk, har gått til frontalangrep på de regjerende partiene i USAs største og viktigste europeiske allierte, Tyskland og Storbritannia.

Musk er verdens rikeste mann og har en formue som er større enn Danmarks samlede årlige verdiskapning. Han har makt over den moderne offentligheten gjennom X (spør Keir Starmer), viktig infrastruktur for kommunikasjon gjennom Starlink (spør ukrainerne) og romfart gjennom SpaceX (spør Nasa).

Nå går Musk helhjertet inn til fordel for ytre høyre i begge land, AfD i Tyskland og Reform i Storbritannia, selv om han er uenig med sistnevntes leder. Dette er partier som står i sterk opposisjon til de politiske bevegelsene på både høyre og venstresiden, som i et trekvart-århundre har styrt disse landene og pleid tette forbindelser til USA.

Duoen Musk/Trump er noe verden knapt har vært vitne til før. Det er i hvert fall ikke lett å finne historiske paralleller. Trump leder den mektigste militærmakten verden har sett. Musk sitter med globalisert økonomisk og strategisk makt som ikke var mulig for et enkeltmenneske tidligere.

Sammen ønsker de å forme verden i sitt bilde, og er villige til å gå langt for å få det som de vil.

Kanskje faller dette mer på plass etter hvert. Det er mye som kan gå galt for Musk og Trump også. De opererer ikke i et vakuum og motkrefter vil mobiliseres, også i USA. Kanskje ryker de uklare med hverandre. Men det er en risikabel strategi å tro at alt skal bli som før igjen.

Akkurat nå føles det som om verden er på vei inn i en ny æra med helt andre spilleregler enn det vi har vært vant til.