Vel blåst, Tall Ship og Kristiansand!

Men, for et fantastisk arrangement. Tonen var lagt allerede fra åpningstalen til både stortingspresident Masud Gharahkhani og ordfører Mathias Bernander. Med kloke ord, og ikke minst innpakket i en perfekt engelsk språkdrakt, så klarte de begge å gjøre Kristiansand – som sjøfartsby – aktuell både i et historisk og næringspolitisk perspektiv. Kristiansands betydning ble ettertrykkelig plassert på kartet. Det var nesten så man ble litt stolt.

Og for en by som åpenbarte seg for både deltakere, gjester og ikke minst frivillige. Det myldret av sommerkledde og forventningsfulle både barn og voksne som kunne glede seg over det som de driftige sjeler hadde skapt. Og byen var pyntet til fest, og alle de flotte seilskutene var selve prikken over i-en.

Mye skal være på plass for at et slikt stort arrangement skal bli en suksess. I den forbindelse er blomsterbyen Kristiansand et godt utgangspunkt, og endelig fikk byens befolkning glede seg over den innsatsen som Parkvesenet har gjort – og gjør – for at byen skal fremstå i sin flotteste skrud. Det er påtagelig hvordan alle turistene går rundt og tar bilder av mange av byens flotte steder, og ikke minst byens blomsterprakt.

Ikke bare kommenterer turistene blomsterprakten, men heller ikke ryddigheten og renheten går upåaktet hen. Vi andre tar det kanskje for gitt, men noen må faktisk ta den jobben. Og særlig nå som Kristiansand også er blitt en betydelig festivalby, med ditto naturlig forsøpling i kampens hete, så er det desto mer gledelig at ingeniørvesenet har ute folk tidlig på morgenen slik at byen fremstår klar til bruk igjen tidlig neste dag.

Med all cruise-trafikken er Kristiansand også blitt en særdeles levende by, og det er herlig å både se og høre mangfoldet av mennesker og språk når de store skipene ligger til kai. Litt voldsomt kan det sikkert til tider bli, men fremfor alt viser det en levende by, som de tilreisende blir mer og mer glad i, og som de tydeligvis også vender tilbake til.

Under Tall Ship var det særlig hyggelig med alle de kulturelle innslagene av de lokale kreftene som var satt sammen i anledning racet. Dette var underholdning av ypperste klasse, og det var faktisk gratis. Jeg fikk med meg flere innslag, men jeg kunne gjerne ha utvidet nedslagsfeltet. Det var nesten så man beklaget at man ikke kunne være to steder samtidig. Det hjalp selvsagt at man hadde værgudene på sin side når man også skulle arrangere natt-konserter, som ble gjennomført med sin helt spesielle stemning.

Et slikt arrangement fokuserer også på frivillighetsarbeidet og hvor viktig dugnadsånden er for en slik gjennomføring. Ikke minst i en tid hvor dette tidvis kan være under press eller nedprioritert, så bekrefter både Tall Ships Race, og andre av byens større arrangementer for den saks skyld, hvor viktig det er nettopp med frivillighet og dugnad til glede for fellesskapet, så takk til alle de som stiller opp for det, både i klubber, lag og foreninger.

Også dette arrangementet har vært undergitt et noe negativt økonomifokus, herunder vel også overskridelser. Det er aldri hyggelig at budsjetter overskrides, og hvis planleggingen er god, så bør det heller ikke forekomme. Når det er sagt, så dukker det av og til opp uforutsette ting, som også kan gå på balansen løs, men vi må bare håpe at dette er under rimelig kontroll og at det derfor også er verd det. Det koster å bygge kultur, og det koster å opprettholde kultur, og både som by og nasjon så bør kultur også ha sitt eget fokus, selvsagt i tillegg til alle andre (lov)pålagte oppgaver.

Utseilingen på lørdag ble et verdig skue, med hundrevis av småbåter som fulgte paraden ut Vestergabet. Liten og stor, gammel og ny – alle kjære båtfarkoster for den enkelte – og hvor variasjonen også viste mangfoldet på dette området. Det var som om mottoet skulle være: Alle skal med.

Paraden ble en flott opplevelse på tampen av en ellers vellykket gjennomføring, symboltungt ledet av Hestmanden. Den var bare majestetisk og flott der den ledet an utover fjorden, og på den måten også manifesterte vår stolte sjøfartstradisjon, men ikke minst også æret alle sjøfolkene som ga sitt liv for vår frihet. Som eneste gjenværende skip gjennom to verdenskriger har jo Hestmanden også vært gjenstand for debatt om pengeforbruk, men i det lange løp, og som en viktig tradisjonsbærer, så tenker jeg at nasjonen har råd til dette også.

Og like etter Hestmanden fulgte Fullriggeren Sørlandet, også dette et kjært skip for byens befolkning. Den bringer sammen gamle tradisjoner og ny tid, og ikke minst det ungdommelige mangfoldet og seilasen inn i fremtiden, for ungdoms utvikling og selvrealisering. Og bak Sørlandet igjen en rekke herlige seilskuter på vei ut i den store verden, og hvor rammene en rekke steder dessverre avviker sterkt fra det vi selv kunne oppleve her hjemme under Tall Ships Race.

Da får vi bare glede oss til neste gang – for vi skal vel gjenta dette?