USA kan ikke helt alene bygge ned en verdensorden som er bedre for alle andre

USA og Russland handler over hodet på ukrainere og andre europeere, som dermed må komme halsende for i det hele tatt å kunne få en stemme, skriver Iver B. Neumann. Foto: Jeenah Moon, Reuters/NTB

Helgens toppmøte med Russland og nei til en internasjonal plastavtale eksemplifiserer en amerikansk alenegang som bryter ned den liberale verdensordenen.

Høsten 2002 var det sikkerhetspolitiske Norge samlet til sikkerhetspolitisk seminar. Hovedtaleren kom fra den nyvalgte republikanske president George W. Bushs nye administrasjon. Møtet var omfattet av Chatham House Rule, det vil si at alle talere snakker konfidensielt.

Hans budskap var enkelt: Nato hadde utspilt sin rolle. I stedet burde nye sikkerhetsutfordringer møtes én for én, ved at interesserte land dannet det han kalte «coalitions of the willing», koalisjoner av villige stater. Slik var det i det gamle amerikanske Vesten, sa han, og slik kunne det også bli over Atlanteren.

Uenighet

Én etter én gikk norske deltagere på talerstolen og uttrykte uenighet. Nato hadde virket. Nato betød løpende samarbeid basert på tillit. Når Nato lyktes med å standardisere en våpentype eller å innøve et felles øvelsesmønster, styrket man samarbeidet og sto dermed sterkere på lengre sikt. Sten ble bygget på sten.

Dette var ikke hva republikaneren ville høre. Sett fra den nye republikanske administrasjonen i USA ble USA altfor bundet av Nato. Det kostet for mye, og det betød at USA måtte ta hensyn til venner og allierte. Dermed sto man ikke fritt til å gjøre det man til enhver tid fant mest hensiktsmessig.

Her sto to helt forskjellige måter å tenke internasjonal politikk på mot hverandre. På den ene siden sto den gamle stormaktsmåten å tenke på: Vi kan når som helst ta det vi vil ha, for vi har ressursene til å ta deg, og vi kan handle når som helst.

På den annen side en mer langsiktig tankegang: Om stater samarbeider, blir verden mer oversiktlig. Om vi har felles regler, binder vi riktignok oss selv, men det gjør også alle de andre involverte. Dermed blir verden mer forutsigelig og bedre for alle.

Organisert samarbeid

Denne tanken, at man kan skape en bedre organisert verden ved å underlegge alle, også seg selv, en viss disiplin, er gammel.

Et avgjørende vendepunkt kom for Europas del etter Napoleonskrigene, på Wienerkongressen i 1815. Der opprettet man en permanent komité som skulle ta et overordnet ansvar for handel på Rhinen ved å sørge for at elven ble mudret, og at statene omkring ikke ila så mye toll at handel ble umulig.

Medlemmene av organisasjonen var stater, og komiteen fikk et fast sekretariat. Den første internasjonale organisasjonen var født. I dag finnes det bokstavelig talt hundretusener av dem. Om noe skjer som involverer to stater, står det en internasjonal organisasjon klar til å håndtere problemet og dermed sørge for at situasjonen ikke eskalerer. Internasjonale organisasjoner er en viktig del av den internasjonale ordenen vi har hatt de siste åtte tiårene, og som vi kaller liberal.

Da Donald Trump tiltrådte som president i februar i år, nedsatte han en komité som skulle se på alle USAs såkalte multilaterale avtaler. Resultatet kjenner vi.

Navlebeskuende

Trump-regimet melder seg ut av, kutter støtte til, motarbeider og undergraver internasjonale organisasjoner som Nato. Det republikanske partiet har radikalisert tanken om «koalisjoner av villige» til en mer rendyrket stormaktsholdning: USA skal og må gjøre som det vil. Internasjonale organisasjoner medfører uønskede forpliktelser, så vekk med dem.

Det amerikanske neiet til en internasjonal plastavtale er et ferskt eksempel. Det samme er Trumps forkjærlighet for å snakke med «sin venn Vladimir» i stedet for å la diplomater gjøre sin jobb. USA og Russland handler over hodet på ukrainere og andre europeere, som dermed må komme halsende for i det hele tatt å kunne få en stemme. Stormaktene rår, organisasjoner og organisert samarbeid skyves bort.

Svekkelse

Sett fra Norge er dette, nå som i 2002, veldig dårlig nytt. Internasjonale organisasjoner gir oss en plass ved bordet. Småstater, som pr. definisjon har færre ressurser enn stormakter, trenger forutsigeligheten som ligger i at regler vil bli fulgt enda mer enn stormakter gjør det. Det gjelder sikkerhet – småstatens svakere militærmakt betyr at andre måter å løse konflikter på enn krig er ønskelig, rett og slett fordi småstater taper kriger mot sterkere stater. Det gjelder økonomi – en handelskrig der man reiser stadig høyere tollmurer mot andre stater, vil svekke relativt åpne og små økonomier mer enn den vil svekke stormakter, som har større interne markeder å lene seg på.

Det er mer. I konfrontasjonen mellom den tradisjonelle stormaktsmåten å tenke verdensorden på og den liberale måten å tenke på ligger det også en fundamental forskjell i måten å tenke om hvordan vi mennesker skal geberde oss på denne kloden, hva vi skal bruke vårt liv til.

Skal vi tenke på andre stater og mennesker som instrumenter som er der for at vi skal oppnå kortsiktige gevinster, slik Trump-regimet gjør, eller skal vi tenke at samarbeid, med sin usikkerhet om de andre vil holde avtaler og tjene mer på samarbeid enn en selv og med sine kompromisser, likevel gagner alle på lang sikt? Hva er den beste livsstrategien, konfrontasjon eller samarbeid?

Samarbeid betyr noe

I Europa har vi, spesielt siden 1815, stort sett valgt den siste tilnærmingen. Gjentatte kriger, inkludert to verdenskriger, har ført oss lenger og lenger inn i forpliktende internasjonalt samarbeid. Det gjelder det nordiske samarbeidet, og det gjelder EU. Det er ingen tilfeldighet at Trump misliker EU så sterkt. Det er ikke bare fordi det er vanskeligere for ham å presse sin vilje gjennom overfor 27 stater som representerer 450 millioner mennesker, enn det er å gjøre det overfor de samme statene enkeltvis. Det er også fordi Europa er et levende eksempel på at langsiktig og forpliktende samarbeid kan lønne seg, altså den stikk motsatte livsanskuelsen enn den som ligger til grunn for hans eget regime.

For Norge er Trump og hans manglende vilje og evne til samarbeid svært dårlig nytt. Det mest presserende er at vi mister USAs sikkerhetsgaranti, men i tillegg får vi altså en generell måte å tenke politikk på og en mulig ny verdensorden som vi overhodet ikke er tjent med.

Motgiften mot Trump heter forpliktende, internasjonalt samarbeid. Vi må trappe opp det intime samarbeidet med de andre nordiske statene, søke om medlemskap i EU og arbeide for å redde mest mulig av den liberale verdensorden, ved å engasjere oss mot stormaktseksesser og ved å samarbeide med likesinnede land, hvor enn på kloden de finnes.

USA er kanskje verdens sterkeste makt, men det betyr ikke at de helt alene kan bygge ned en verdensorden som er bedre for alle oss andre.