Uhyrlige dødstall og vanstyre: Et glemsomt Kina fyller 75 år

Kinas leder Xi Jinping overvåker store og små og nøler ikke med å arrestere dissidenter og «urostiftere», inkludert historikere som utfordrer partiet, skriver Torbjørn Færøvik. Foto: Marko Djurica, Reuters/NTB

Den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den. Kina ligger dessverre dårlig an.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«Det kinesiske folket har reist seg», erklærte en stolt formann Mao Zedong i 1949 til folkehavet på Den himmelske freds plass i Beijing. Men ti år senere begynte millioner av kinesere å dø som fluer av sult, sykdom og overarbeid.

Det sies at historien skrives av seierherrene. I Kinas tilfelle er det langt på vei sant. Det kinesiske kommunistpartiet har i alle år anstrengt seg for å skjønnmale sine dåder og udåder og sensurere enhver ubehagelig ytring om landets nære historie.

Tålte ikke farlige motstemmer

Men det finnes også et lite antall modige kinesere som har gjort det til sin livsoppgave å grave i fortiden. SinologenSinologenSinolog er en person med god kjennskap til Kinas kultur, historie og språk. Kilde: Store norske leksikon og forfatteren Ian Johnson forteller om dem i boken «Sparks. China's Underground Historians and their Battle for the Future» (2023).

Ifølge forfatteren er disse «undergrunnshistorikerne» stort sett vanlige mennesker i fast arbeid. Likevel skiller de seg ut fordi de risikerer å få partiet og systemet på nakken. Historiene de avdekker, har ofte et lokalt tilsnitt. Mange er opptatt av å intervjue gamle mennesker før de forlater denne verden, andre graver i lokale arkiver.

Tilfeldigheter og lokale partipampers dagsform kan være avgjørende for om de lykkes eller ei.

De kinesiske lederne formaner andre land, ikke minst naboen Japan, til å «lære av historien». Selv har Kina åpenbart ingenting å lære, for partiet besitter til enhver tid den hele og fulle sannhet. Derfor ble brysomme intellektuelle forvist eller kastet i fengsel i Maos styretid. Etter hans død i 1976 overtok reformatoren Deng Xiaoping, men heller ikke han tålte farlige motstemmer.

Detaljene kom for en dag

Før partiet skulle felle sin skriftlige dom over Mao-epoken i 1981, ga Deng ordre om at granskerne bare skulle holde seg til «de store linjer» og ikke gå i detalj. Resultatet ble et dokument som i stor grad frikjente Mao. Selv om han hadde begått alvorlige feil, var de feilene til en «stor marxist og en stor proletarisk revolusjonær».

De uhyrlige dødstallene under hans vanstyre ble ikke nevnt. Deng konkluderte for sin del med at Mao hadde vært «70 prosent god og 30 prosent dårlig».

Men snart kom detaljene for en dag. En tidligere journalist i nyhetsbyrået Det nye Kina måtte til for å fylle ut de blanke feltene. Takket være sine gode forbindelser fikk Yang Jisheng adgang til arkiver som ellers var stengt. Resultatet ble et tobindsverk om «Det store spranget fremover», Maos fatale massemobilisering fra 1958 til 1961.

Yang planla at boken skulle hete «The Road to Paradise», men etter å ha tenkt seg om ble den hetende «Tombstone» (2013).

«Jeg hadde fire grunner til å velge denne tittelen», skrev han senere. «For det første ønsket jeg å reise en gravstein for min far, som døde av sult i 1959. For det andre ville jeg reise en gravstein for de 36 millioner kinesere som også døde av sult. For det tredje ville jeg reise en gravstein for systemet som gjorde tragedien mulig. Og for det fjerde ville jeg reise en stein for meg selv fordi jeg anså mitt skriveprosjekt som risikabelt.»

«Se, vi har snudd verden på hodet»

I boken spør Yang: Hvordan kan vi egentlig forstå et så høyt tall, 36 millioner?

Han minner om at det er 450 ganger større enn antallet drepte i Nagasaki og Hiroshima i august 1945. Andre verdenskrig krevde vel 70 millioner menneskeliv i Europa, Asia og Afrika i løpet av sju eller åtte år. Men Maos «store sprang» varte i bare tre år, og de fleste døde i løpet av seks måneder i 1960.

Det var ikke til å fatte.

«Det var ingen bønner til himmelen, ingen begravelser, ingen sorg, ingen tårer. Flere titalls millioner mennesker bare forlot denne verden i taus apati.»

Yang Jishengs opprinnelige manus var på mer enn 1200 sider. Ingen kinesisk forlegger våget å ta i det, men det varte ikke lenge før det utkom som bok på engelsk og andre språk. Kinesiske myndigheter reagerte med å forby den. Som straff ble Yang satt under konstant overvåking. Han ble også nektet å forlate landet, som da han i 2016 ble invitert til Harvard-universitetet i USA for å motta en ærespris.

Men Yang lot seg ikke stoppe. Hans neste bok om Maos Kulturrevolusjon fikk tittelen «The World Turned Upside Down» (2021). Denne høyst spesielle «revolusjonen» varte i ti år, fra 1966 til 1976. De første tre årene var verst, og igjen ble Kina stenket med blod. 1,5 millioner mennesker ble drept, og mer enn 100 millioner innbyggere ble hundset, trakassert og forfulgt.

Som Yang skriver: «Etter hvert nytt angrep sank vanlige mennesker stadig dypere ned i avgrunnen, mens Mao med stolthet erklærte: Se, vi har snudd verden på hodet.»

Av forståelige grunner ble Yang denne gangen nektet adgang til ellers lukkede arkiver. Derfor måtte han i stor grad basere seg på dristige kollegers funn. Yang er i dag 84 år gammel og bor i Beijing. Flere bøker får vi kanskje ikke fra hans hånd, men yngre krefter fortsetter å grave i gulnede papirer.

Dagens kinesiske leder, Xi Jinping, var blant de mange som led under Kulturrevolusjonen. Bare 15 år gammel ble unge Xi (bildet) sendt ut på landsbygda for å hakke i jorden, skriver Torbjørn Færøvik. Foto: Xinhua, AP/NTB

Ville fortære klassefienden

Andre kinesere har også skrevet om Kulturrevolusjonen, som Zheng Yi i boken «Scarlet Memorial. Tales of Cannibalism in Modern China» (1996). Da Maos røde sol skinte som sterkest, henga hans ivrigste tilhengere seg til kannibalisme. Ikke fordi de var sultne, men fordi de ville fortære klassefienden slik de fortjente det. «De gikk berserk som en flokk med sultne hunder ...»

Dagens kinesiske leder, Xi Jinping, var blant de mange som led under Kulturrevolusjonen. Hans far tilhørte Maos indre krets, men falt i unåde og ble fordømt som «revisjonist». Bare 15 år gammel ble unge Xi sendt ut på landsbygda for å hakke i jorden. Men i stedet for å vende partiet ryggen, meldte han seg inn i det. Nå gjør han som Mao.

Han overvåker store og små og nøler ikke med å arrestere dissidenter og «urostiftere», inkludert historikere som utfordrer partiet. For som forfatteren George Orwell konstaterte: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden.»

Massakren er som visket ut

Louisa Lim ble født i Hongkong, men arbeidet som journalist i Kina i mange år. I sin bok «The People's Republic of Amnesia. Tiananmen Revisited» (2014) forteller hun om hvordan partiet har klart å legge et glemselens slør over dramaet i Beijing i 1989.

Massakren på unge studenter er som visket ut av det offentlige rom – og folks minne. Spurte hun unge mennesker om hva som skjedde det året, så de spørrende på henne. «Det var skremmende», skriver hun. «I løpet av to tiår hadde regimet klart å fjerne et viktig kapittel fra landets nære historie.»

«Den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den», sa den spansk-amerikanske filosofen George Santayana. Kina ligger dessverre dårlig an.