Tenk om hun sier nei

4 hours ago 1

Det er gledelig – og gøy – at det er lederstrid i Høyre. Norsk politikk trenger folk som vil ha makt og som tør å knytte et politisk prosjekt tett til egen person.

Til nå har to tatt steget: Nestleder Henrik Asheim og stortingspolitiker Nikolai Astrup.

De har duellert før. Asheim trakk det lengste strået.

Bakom lurer Ine Eriksen Søreide som gjedda i sivet. Det som fremstår som ubesluttsomhet hos den desidert største favoritten utfordrer høyrefolkets tålmodighet.

Hun må bestemme seg «i løpet av noen dager», sier lederen i Stavanger Høyre til TV 2. Hun har nok noe mer tid på seg enn det.

En av de andre hyppig nevnte kandidatene, Peter Frølich, virker å ta det hele ganske kuli.

Bergenseren bruker heller tiden på å kjekle med historikere om krigsutbruddet i 1940. Inntil videre er han nok mest aktuell som nestleder.

Arbeidsutvalgsmedlem Sandra Bruflot er også tydelig på sine nestlederambisjoner.

Hun har vært svært politisk aktiv etter valget, noe mange i partiet har merket seg.

Hun er også den eneste som åpent tar selvkritikk på vegne av Høyre etter valgfiaskoen i september.

Unge Høyres leder Ola Svenneby (28) har også meldt seg på i kampen om en plass i ledertrioen. Noen vil ha ham som leder, men det er nok for tidlig.

Verken Bruflot eller Svenneby har plass på Stortinget, og trenger ny jobb. Høyre har neppe råd til å miste det som regnes som to av partiets desidert største talenter.

Å gjenta det legendariske arbeidsjernet Erna Solbergs 22 år lange Ironman-løp som partileder er uansett umulig uten å brekke ryggen. Derfor blir sammensetningen av den nye ledelsen helt avgjørende.

De må kunne utfylle og avlaste hverandre.

Det å være Høyre-leder handler ikke bare om å fronte politikken og stå klar til å ta statsministeransvar dersom situasjonen krever det.

Det handler også om å pleie omgang med partilag rundt om i landet. Forventningene om tilstedeværelse er store. Helgefred blir det lite av.

Å bli partileder er et totalt livsomkalfatrende prosjekt.

Det er nok også en forklaring på hvorfor noen nøler, kanskje i lengste laget. Erfaringer som førte til den svenske Centerparti-lederens brå avgang kan også spille inn.

I tillegg ruver et tungt bakteppe: Den «gamle» høyresiden i Europa utfordres stadig kraftigere av høyrepopulistiske partier.

Selv om Frp er mer systemlojale enn høyrepopulistene i Frankrike, Tyskland og Storbritannia, er trenden noenlunde den samme.

Også i USA. Donald Trump er blitt den ubestridte bjellesauen i den internasjonale høyrepopulistbevegelsen.

Den moderate høyresiden er med andre ord på defensiven.

Den gjenoppstandne Ap-trondprinsen mener Høyres storhetstid er over: «Jeg tror den neste statsministeren fra høyresiden heter Sylvi Listhaug», sier Trond Giske til VG.

Hvis han har rett, kan det bli tungt å være Høyre-leder.

Å stå i skyggen av Frp er uholdbart for et parti som ser seg selv som det naturlige styringspartiet på høyresiden.

Har Frp tatt over lederrollen på høyresiden for godt?

aJa, det virker nesten slikbNei, dette går opp og nedcUsikker

Henrik Asheim har aldri lagt skjul på at han ønsker å rykke opp, og vil i så fall bli Høyres første skeive leder – noe partiet kanskje burde fått for mange år siden, da Per-Kristian Foss var på høyden.

Problemet for Asheim er koblingen til Solberg-periodens temmelig mistrøstige avslutning. Så lenge Eriksen Søreide er aktuell, mangler han dessuten tydelige støttespillere.

Nikolai Astrup står trolig sterkere, særlig i Oslo Høyre, som etter 22 år med en bergensk leder gjerne vil ta partimakten tilbake til hovedstaden.

Han er også etter det jeg forstår favoritten blant flere av dem som ønsker å ta Høyre til høyre.

Men Astrups utfordringer er åpenbare: Den store formuen og Oslo Vest-imaget. Frykten er dessuten at den urbane profilen hans, for å si det med VG-tegner Roar Hagen, er for preget av «pride, eid og havvind.»

Og Ine Eriksen Søreide? For mange i Høyre er hun et lite mysterium.

Politisk svært respektert, men også kjent for å tenke seg i overkant lenge og vel om når nye oppgaver står for tur. Folk lurer oppriktig på om hun aller helst ønsker å fortsette som utenrikspolitiker.

Samtidig kan det hende at sendrektigheten handler at hun ikke vil «kuppe» hele prosessen ved å melde seg på for tidlig, slik Erna Solberg i praksis gjorde da hun tok over etter Jan Petersen i 2004.

For når Eriksen Søreide eventuelt sier ja, er kampen trolig over. Hun er den politisk tyngste og klart mest kjente av kandidatene.

Hvis hun sier ja, er kampen over. Sier hun nei, blir det åpen strid.