«Telenor hadde bare én intensjon. Det var å beskytte seg selv.»

– Du må forstå én ting, sier mannen og lener seg over bordet.

– Alt var koblet til abonnementet mitt hos Telenor. Økonomien, for eksempel. Banktjenester. E-post. Jobben. Men også helseopplysninger. Og Facebook, som var utrolig viktig for folk i Myanmar.

– Så ja, livet mitt lå i Telenors hender.

Hatobjekt

Vi befinner oss i Thailand. Mannen som har gått med på å møte oss i utkanten av Bangkok, heter Ko Ye. I alle fall er det dette navnet han vil at NRK skal bruke. Han har akkurat fortalt oss om den dramatiske flukten. Han, kona og barna på to og fire år. Pisket rundt fra sted til sted. Langt nord i Myanmar.

– Jeg var en av dem som militærjuntaen hatet. Fordi jeg jobbet i en organisasjon som stilte spørsmål. Ved all korrupsjonen. Ved eierforhold, strukturer, hvem som stod i forbindelse med hvem. Og det var jo derfor vi gikk til Telenor, ikke sant. Alle gjorde jo det.

Øynene hans mørkner under lueskyggen.

– Vi trodde nordmenn var annerledes.

De underlige tallene

Bomben detoneres 1. februar 2021.

Militæret kupper makta i Myanmar. Det skjer bare noen måneder etter at fredsprisvinner Aung San Suu Kyi har vunnet valget. Overlegent. Nå inntar soldater og stridsvogner gatene. Det unge demokratiet blir knust som et insekt mellom to fingernegler.

Ko Ye er en av mange som drives på flukt.

Ikke lenge etterpå skal det dukke opp et tall.

474.

Men også en sum.

180 millioner amerikanske dollar.

Begge deler handler om Telenor, som åpnet butikken sin i Myanmar i 2014.

Forrædere

Ko Ye er en av mange Telenorkunder fra Myanmar som vi har møtt det siste året. NRK har tidligere fortalt om hvordan det norske selskapet delte livsfarlige teledata med militærjuntaen. Disse dataene bidro til at militæret kunne arrestere og fengsle demokratiforkjempere. Men denne historien skal handle om noe annet.

Om det Telenor ikke gjorde.

Selv om selskapet nærmest ble tryglet av kundene sine.

– Jeg føler meg forrådt. Av selskapet som har den norske staten som hovedeier. Et selskap som vi trodde hadde høy integritet og høye humanitære standarder, sier Ko Ye.

Klagesaken

– Nei, hva skal jeg si? At Telenor lurte oss trill rundt? Eller at de løy oss rett opp i ansiktet? Det var jo det de gjorde.

Ordene tilhører Joseph Wilde-Ramsing. Han er direktør og forhandlingsleder i den anerkjente nederlandske organisasjonen SOMO. De siste 50 åra har SOMO bidratt til å granske internasjonale selskapers virksomhet.

Telenor avviser Wilde-Ramsings uttalelser i denne saken. Men avstår fra å kommentere dem i detalj. Fordi det er inngått en taushetsavtale. Telenor hevder at den gjelder fram til OECD-saken er ferdig behandlet.

Uansett. Det er her vi skal se nærmere på tallet 474.

SOMO representerer nemlig 474 organisasjoner i Myanmar. Disse har gått til klagesak mot Telenor. Og det handler om akkurat det som har plaget Ko Ye.

Persondata på avveier.

Hvite riddere?

De 474 organisasjonene fra sivilsamfunnet i Myanmar mener Telenor har brutt reglene for ansvarlig forretningsførsel. Klagen blir sendt til OECDs kontaktpunkt i Norge allerede sommeren 2021. Det skjer etter at det ble kjent at Telenor har inngått en avtale om å selge mobilvirksomheten i Myanmar.

Ikke til hvem som helst.

Men til omstridte M1 Group. Et libanesisk selskap beryktet for å operere blant annet i Sudan, Syria og Afghanistan.

For hva vil nå skje med den sensitive kundeinformasjonen Telenor sitter på? Det handler om personopplysninger på 18 millioner burmesere. Identitet, samtalelogger, kontaktnett, oppholdssteder. Bruk av SMS-er. E-poster. Transaksjoner.

Siden er saken blitt halt ut i det vide og brede. Men denne høsten skal det komme en konklusjon.

– Telenor har forsinket forhandlingene og nektet å svare på spørsmål. De har løyet og halt ut prosessen. Telenor har forsøkt å fremstille seg som hvite riddere. I stedet ble selskapet et redskap for regimet i Myanmar. Nå håper jeg vi endelig får en avgjørelse, sier Wilde-Ramsing til NRK.

For OECDs kontaktpunkt i Oslo skal ikke bare felle sin dom. Det skal også vurdere et økonomisk krav.

På 180 millioner dollar.

«Slett meg!»

Vi snakker altså om nesten 2 milliarder norske kroner som er i spill. Men før vi ser nærmere på den summen, litt mer om Ko Ye. Som var en ihuga Telenor-kunde. Og som anbefalte Telenor til familie og venner. Sommeren 2021 har han vært på flukt i flere måneder. Stadig med en nagende uro i kroppen.

Hva skjer med persondatene mine? Og hva skjer med telefonen til kollegaen min? Telenorkunde, han også. Nå arrestert. Mobilen hans inneholder masse sensitiv informasjon om meg og arbeidet mitt.

12. juli 2021 er en nøkkeldato. Da går det et brev til konsernsjef Sigve Brekke i Telenor. Et likelydende brev sendes statsminister Erna Solberg. Og til Kong Harald.

Brevet er signert av blant annet Ko Ye.

– Dere må stanse salget av Telenor Myanmar. Den norske staten er jo hovedaksjonær.

Men Ko Ye nøyer seg ikke med dette. Et par uker seinere sender han en e-post til Telenors kundesenter.

– Slett alt dere har av personopplysninger på meg!

Får han svar?

Nei. Det blir taust.

Må mase

I e-posten viser Ko Ye til GDPR. Dette er en EU-lovbestemmelse som også gjelder i Norge. Den skal sørge for en god beskyttelse av datalagrede personopplysninger. Gjelder ikke dette for ham?

– Å ikke engang svare egne kunder som er i en så utsatt posisjon? Eller å ikke slette deres data på klar instruks fra kunden selv? Hva skal man egentlig si? Det taler for seg selv. Jeg finner egentlig ikke ord. Det er svært graverende, sier advokat Jan Magne Langseth.

Han er partner i Simonsen Vogt Wiig og representerer Ko Ye.

9. august 2021 begynner klienten hans å bli utålmodig.

Ko Ye sender en ny e-post.

Når kan jeg forvente et svar?

Det kommer uka etter.

Folk i fare

I svaret viser Telenor Myanmar til at selskapet er underlagt Myanmars lovverk. Og at selskapet ikke har tenkt å fravike kravet fra myndighetene.

Altså det brutale militærregimet.

Alle personopplysninger må lagres i minst fem år. Sletting er uaktuelt.

«Telenor Myanmar, som en Myanmar-lisensiert operatør, er derfor forpliktet til å overholde dette fem års lagringskravet», står det i svaret.

Jon Omund Revhaug var toppsjef i Telenor Myanmar. Han sier han sympatiserer med Ko Ye.

– Det er helt forferdelig å høre historien hans. Og historiene fra andre forfulgte personer i Myanmar. Et sivilt selskap som Telenor Myanmar hadde i realiteten ikke mulighet til å beskytte innbyggerne fra en brutal junta. Den bruker vold både mot befolkningen og selskaper som ikke følger loven, sier han.

Men e-posten fra Telenor til Ko Ye slutter ikke med dette. Det norske, statseide selskapet har mer på hjertet.

Data som våpen

For hvordan var egentlig det der med EUs regelverk? Og beskyttelse av kundedata?

Les hva Telenor selv sier:

«Det bør også bemerkes at den europeiske generelle databeskyttelsesforordningen (GDPR) ikke er gjeldende for Telenor Myanmar.»

Ko Ye slår ut med armene:

– Dette handler ikke bare om meg. Men om 18 millioner kunder. Vi er i fare, i kamp, i en veldig vanskelig posisjon. Men Telenor beskytter oss ikke. Tvert imot. Våre data blir brukt som et våpen mot oss.

Men han gir seg ikke.

Ko Ye er ikke sånn.

Verre og verre

Utover i 2021 sliter Telenor med å få godkjent salget av virksomheten i Myanmar. Det skjer ikke før i mars 2022. Da er betingelsene endret. Juntaen krever nå at et lokalt selskap må inn på eiersiden. Dette er heller ikke hvem som helst. Nemlig et konsern hvor hovedeieren er tett klistra på militæret.

Vondt er blitt verre. De sensitive teledatene er enda mer utsatt.

– Vår opprinnelige klage gjaldt jo salget til M1 i Libanon og det selskapets forferdelige omdømme. Nå ble dette mindre viktig. Plutselig måtte vi forholde oss til at Telenor i hovedsak ble solgt til en lokal eier. Med tette bånd til militærjuntaen, sier Joseph Wilde-Ramsing i SOMO.

SOMO-direktøren har mer på lager.

– Fullstendig kynisk

– For det første løy Telenor om selve salget. De visste hele tiden at de skulle selge til et lokalt selskap med tette bånd til juntaen. Libaneserne var bare et skalkeskjul, en omvei, for at det ikke skulle se så ille ut, hevder Wilde-Ramsing.

– For det andre løy de om hvor store mengder persondata de hadde gitt til militæret. De sa at det var bare litt. Vi vet at det var store mengder. Hundrevis av dokumenter. Det verste var at de brukte sikkerheten til sine ansatte som unnskyldning for å imøtekomme kravene fra juntaen.

– Det er bullshit! Fullstendig kynisk. Vi har snakket med mange av de ansatte. De eneste Telenor var opptatt av å beskytte, var toppledelsen i selskapet.

Kommunikasjonsdirektør Thomas Midteide i Telenor sier at Wilde-Ramsings uttalelser er «drøye».

– De er ikke riktige. Vi har brukt store ressurser på denne saken, og har svart opp alle problemstillinger som har kommet opp grundig, sier han.

Les Telenors fullstendige svar lenger ned i saken.

Treige bein

Wilde-Ramsing hører ikke på det øret.

– Forhandlingene med Telenor har vært en farse. Selskapet har dratt beina etter seg. Unnlatt å svare på spørsmål. De har aldri bidratt på en meningsfull måte til å finne en løsning.

– Telenor har kanskje ikke arrestert noen rent fysisk. Men de har vært medskyldige i at dette har skjedd, sier SOMO-direktøren.

Og hva med pengekravet? På 180 millioner dollar?

Svaret er null

Regnestykket er enkelt. Telenor hadde 18 millioner kunder i Myanmar da selskapet ble solgt. La oss si at hver av disse får en kompensasjon på 10 dollar. Sluttsummen på kassalappen blir da 180 millioner dollar.

Dette er logikken i kravet mot Telenor.

Men pengene skal ikke gå til enkeltpersoner. De skal brukes for å bedre sikkerheten til folk som er på flukt. Eller i krevende sikkerhetssituasjoner. Joseph Wilde-Ramsing forklarer:

– Trygge oppholdssteder, juridisk bistand, hjelp med visumsøknader, sikker kommunikasjon, relokalisering av folk, opplæring i sikkerhetsrutiner. Og så videre. Vi mener det er et rimelig krav.

– Og Telenor?

– De forkaster det fullstendig. Beskjeden derfra er klar. Vi kommer ikke til å betale én cent.

Fire bokstaver

Samtidig har Ko Ye hengt i stroppen. Han har nemlig klaget Telenor inn til Datatilsynet i Norge. Igjen for brudd på personvernbestemmelsene.

Salget av Telenor Myanmar medfører stor personlig risiko for Ko Ye. Fordi de nye eierne ikke vil nøle med å gi sensitive brukerdata videre til militæret, mener han.

Det er stadig fire bokstaver som står sentralt.

GDPR.

EUs lov om lagring av personopplysninger.

Klagen framholder at EUs personvernforordning også gjelder for Telenors datterselskap i Myanmar. Altså det stikk motsatte av hva Telenor hevder.

Ko Ye mener at Telenor Gruppen er «behandlingsansvarlig» for kundedataene. Det har ikke noe å si om dataene er håndtert inne i EU/EØS eller ikke. Selskapet er uansett underlagt EUs personvernforordning.

Hvor det ender? Hvem vet.

Krevende lærdom

En ting er i alle fall sikkert. Saken til Ko Ye suser ikke akkurat av gårde.

Toppsjefen i Telenor? Svarer ikke på brevet fra Ko Ye.

Statsministeren? Sender brevet videre til næringsministeren. Som svarer at et salg er den beste løsningen.

Kongen? Sender brevet videre til Utenriksdepartementet.

Og i Datatilsynet? Sakte. Veldig sakte.

Nesten tre og et halvt år etter at Ko Ye sendte inn klagen sin, har han fortsatt ikke hørt noe. Noe Datatilsynet beklager. Veldig.

– Gitt sakens alvor, er dette en klage som vi ser at vi burde avsluttet raskere, sier juridisk direktør Erlend Andreas Methi i Datatilsynet.

Ko Ye trekker på de tunge skuldrene sine.

– Denne prosessen har lært meg én ting. Telenor hadde bare én intensjon. Det var å beskytte seg selv. Ikke oss.

– Et makkverk

Advokat Jan Magne Langseth mener det skal bli vanskelig for Telenor å komme seg unna EU-lovgivningen og GDPR.

– Telenor har bidratt til alvorlige brudd på menneskerettighetene i Myanmar ved å utlevere sensitive persondata til militærjuntaen. Dette gjorde det mulig å lokalisere og fengsle opposisjonelle. Hvis et foretak er etablert i EØS, som jo Telenor er, gjelder GDPR for behandling av personopplysninger. Dette er uavhengig av om dataene utelukkende er i Norge eller ikke, sier han.

Fra Nederland lyder en utestemme. Den tilhører Joseph Wilde-Ramsing:

– Her snakker vi om et norsk flaggskip. Telenor. Som virkelig har klart å lage et makkverk av Norges internasjonale omdømme. Et selskap som åpenbart bare er interessert i penger, og ikke etikk.