Sykefravær: Sveriges suksessoppskrift kan koste mer enn den smaker

Utrygghet og mistillit mot velferdssystemet blant vanlige arbeidstagere er det ingen som ønsker, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Debatten om hva Norge kan lære av Sverige burde bygge på et mer helhetlig bilde av hva svenskene har gjort og hva reduksjonen i sykefraværet har kostet dem.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Den siste måneden har debatten om IA-avtalen, sykefravær og sykelønnsordningen vært intensiv. Frontene i debatten har flyttet seg, og LO har åpnet for diskusjon om justeringer i sykelønnsordningen. Det beskrives som et tektonisk skifte.

Flere har tatt til orde for reduksjon i kompensasjonsgrad og/eller karensdager. Mange peker på Sverige som et eksempel til etterfølgelse, men også til skrekk og advarsel.

Sverige har lykkes i å redusere sykefraværet betydelig og opprettholdt en høyere sysselsettingsgrad enn Norge. Til tross for interessen er kunnskapen om de svenske ordningene ofte begrenset.

Overser «rehabiliteringskedjan»

Et forskningsoppdrag vi utførte for Nav, finansiert av IA-FoU-programmet (inkluderende arbeidsliv - forskning og utvikling), gir innsikt i den svenske «rehabiliteringskedjan». Det er en viktig, men lite omtalt del av den svenske modellen.

Ordningen etablerte faste tidspunkter for å vurdere den sykmeldtes arbeidsevne, først mot nåværende jobb (til dag 90), deretter mot annet arbeid hos samme arbeidsgiver (til dag 180) og til slutt mot det generelle arbeidsmarkedet.

Dette har økt forutsigbarheten og gitt likere praksis på tvers av regioner. I likhet med reduksjonen i kompensasjonsgrad til 80 prosent, som ble gjennomført i 1996, har den sannsynligvis også bidratt mye til å redusere sykefraværet.

Utvannet og innviklet

Siden innføringen i 2008 har rehabiliteringskedjan vært omstridt. Det skyldes at alder, bosted, utdanning eller yrkesbakgrunn ikke skulle vurderes i sykepengevedtak.

Svensk LO har fra starten av kritisert praksisen som vurdering mot et «fiktivt arbeidsmarked». Lavtlønnede og personer i manuelle yrker ble hardest rammet.

Da trygdeforvaltningen styrte etter måltall (9-dagersmålet), førte det til strenge tolkninger mellom 2016 og 2020 og mange avslag etter dag 180. Det skapte økt motstand mot ordningen og mistillit mot sykepengesystemet som sådan.

Unntaksbestemmelser innført i 2021–2022 har redusert antall avslag betydelig, men samtidig gjort regelverket komplekst og vanskelig å forstå.

Arbeidsgiverforeningen Svenskt Näringsliv hevder nå at Sverige i realiteten har en yrkesforsikring, ikke en forsikring mot sykdom.

Lovens bokstav er likere enn man skulle tro

Overraskende nok er ikke det svenske lovverket strengere enn det norske på dette punktet.

For å innføre en rehabiliteringskjede her til lands ville det være nok å blåse liv i en sovende paragraf i folketrygdloven (paragraf 8-4). Den slår fast at sykepenger kun ytes til dem som er «arbeidsuføre». Arbeidsuførhet betyr at man ikke er i stand til å utføre noe arbeid.

Gjennom forvaltnings- og rettspraksis er det imidlertid stadfestet at det er tilstrekkelig å være «yrkesufør» i de første 8 til 12 ukene.

Nav-veiledere og fastleger praktiserer imidlertid dette skillet hverken strengt eller konsekvent.

Suksessen har en kostnadsside

En streng håndheving av skillet mellom yrkes- og arbeidsuførhet kan trolig senke sykefraværet. De mange unntakene som er kommet til den svenske ordningen de senere årene, kan imidlertid tyde på at en ren skjematisk vurdering av arbeidsuførhet er lite formålstjenlig.

Utrygghet og mistillit mot velferdssystemet blant vanlige arbeidstagere er det ingen som ønsker.

Sveriges suksessoppskrift kan koste mer enn den smaker.