Svensk varsko til norsk idrett: – Ikke gjør som oss

En ny bok advarer mot svenske tilstander i norsk idrett. Det er dårlig nytt.

Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Det mener iallfall forfatter og Aftonbladet-journalist Patrik Brenning.

Han snakker om en negativ utvikling i svensk barneidrett. Og om hvordan Norge nå kommer etter.

– Norge blir av mange trukket frem som verdens beste idrettsnasjon. Jeg tror ikke det er fordi dere er så langt fremme. Jeg tror det er fordi dere henger etter. Men nå er det tegn til at også Norge er i ferd med å ende opp i det som har blitt kalt for «dødsspiralen», sier han til VG.

I boken «Så vinner vi igen» studerer Brenning utviklingen i svensk idrett.

For hvorfor er ikke nabofolket lenger en stormakt i tennis? Hvorfor vinner ikke ishockeylandslaget lenger VM? Og hvorfor har det gått nedover på fotballbanen?

For å finne svar, har Brenning lent seg på forskning. Og den er helt tydelig, mener forfatteren:

• Å dele lag på nivå i tidlig alder gjør at barn slutter i begge ender: Både de mest utviklede og de mindre utviklede.
• Tidlig spesialisering på én idrett er negativt.
• Idrettsledere misforstår når de tror at de mest modne barna også er de mest talentfulle.
• Spontanidrett og lek er positivt. For mye organisering av idretten er negativt.

– Når jeg følger mediebildet i Norge, så ser jeg nøyaktig de samme trekkene vi diskuterte i Sverige for 10-15 år siden. Det handler om hvordan kostnadene i idretten øker og hvordan de beste spillerne gjerne kommer fra de rikere strøkene i storbyene. Ikke gjør som oss, oppfordrer han.

Patrik Brenning rister på hodet over tidlig spesialisering og spissing av barnelag. Han kaller det for «en enorm sløsing av ressurser».

– De mest utviklede spillerne får ofte de best utdannede trenerne og de beste banetidene. Klubbene prioriterer dem man kaller «best». Men all forskning viser at man ikke kan se hvilken 12-åring som blir en god seniorspiller. Det er ingen sammenheng mellom det å være god i veldig ung alder og det å bli god på seniornivå, sier han.

Pubertet er et nøkkelord: Brenning snakker om hvordan det kan skille fem år i utvikling og modenhet mellom to 13-åringer som er født på samme dato.

Forfatteren har sett nærmere på blant annet fotball og ishockey i Sverige.

Foto: Terje Pedersen / NTB

I ungdomslagene til eliteklubbene er rundt 70 prosent av spillerne født i årets første halvår. Men på seniornivå er det motsatt: Der lykkes de som er født sent på året best.

– Av spillerne som har har flest landskamper i fotball for Sverige, så er ni av ti født i andre halvår. Ser du på de spillerne som har vunnet poengligaen i grunnserien i NHL, så er samtlige født i andre halvår. Likevel legger vi altså 70 prosent av ressursene i talentutviklingen på de som er født tidlig på året.

– Hvorfor lykkes de som er født sent på året best som seniorer?

Patrik Brenning trekker frem det som har blitt kalt «underdog-teorien»:

– De har blitt tvunget til å utvikle andre ferdigheter for å henge med i talentutviklingsløpet. Når de så vokser og de fysiske forskjellene utjevnes, så sitter de som er født sent på året igjen med flere verktøy i verktøykassen sin, forklarer han.

– Mange foreldre tenker kanskje at barnet deres blir bedre av å spille på lag med de beste. Hvorfor er det feil?

– Det er en kortsiktig gevinst, men med langsiktig tap. Tidlig spesialisering øker risikoen for belastningsskader. Det gjør at barna ikke får tid til å delta på flere aktiviteter, som forskning viser at er bra for den motoriske utviklingen deres, sier Brenning.

Han viser også til forskning på svensk ishockey, der de beste talentene samles i egne ligaer.

– Spillerne som må flytte på seg kan få problemer med å gli inn i en ny sosial gruppe i ung alder. Det er ikke alltid lett. Men det påvirker også spillerne som blir igjen i det «mindre gode» laget. Mange tenker «Der forsvant de to beste på laget vårt. Der gikk toget for min idrettskarriere». Og så slutter de kanskje. Tidlig spissing er negativt for alle. Også for klubbene som kaster bort store ressurser.

Brenning har også snakket med norske idrettsforskere i arbeidet med den ferske boken. Han har god oversikt over det som skjer her til lands og lot seg imponere over hvordan kommersiell filming av idrettsutøvere under 18 år ble stanset.

Det skjedde etter en lang rekke kritiske saker om MyGame i VG.

Foto: Annika Byrde / NTB

I Sverige filmes det fortsatt - uten at det har vært noen stor prinsipiell debatt. Det skremmer ham.

– Man sier at det filmes slik at foreldre og besteforeldre skal få muligheten til å se på. Men hvem er det egentlig vi har barneidrett for? Er det for bestefar eller for barna ute på banen? Det burde vært en debatt om hvordan barna påvirkes av å bli filmet ute på banen. Hvordan påvirker det utviklingen deres? Våger de trene på noe de er dårlig på i en kampsituasjon? Og da har jeg ikke engang snakket om det etiske ved å filme barn hele tiden, sier Brenning.

Han er redd for at både svensk og norsk idrett er i ferd med å organisere seg selv ihjel. Altså at akademiene tar over. At barn kjøres hit og dit for å trene flere ganger i uken. Og at de voksne og den organiserte idretten tar for mye plass.

Spontanlek er bra også for talentutvikling i idretten, mener Patrik Brenning.

Han forteller om en førskole som samarbeider med en fotballklubb i Stockholm. Barna er mellom tre og seks år. To ganger i uken kommer voksne fra fotballklubben, plasserer barna i små vogner og går en kilometer til en fotballbane. Der venter baller, kjegler og oransje vester.

Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Når treningen er ferdig, går de samme veien tilbake.

– Min første tanke var «Det høres jo fantastisk ut». Men hva lærer vi egentlig barna? Jo, at når man skal spille fotball, så skjer det med voksne ledere, på en kunstgressbane og med flott utstyr, sier Brenning.

Han fortsetter:

– Hva om man kuttet ut fotballklubben og likevel spilte fotball? Vi kunne gi barna hver sin ball, gå til en park 50 meter fra førskolen og la dem spille om de vil. Da hadde vi lært dem at fotball kan spilles ved å ta en ball under armen og gå ut døren. All organiseringen bidrar til mindre spontanidrett, sier forfatteren.

Han erkjenner at det er vanskelig å snu utviklingen. Talentutvikling har blitt en industri. For mange er det en jobb.

– Norge er ekstremt langt fremme på idrettsforskning. Kunnskapen om hva som fungerer og hva som er optimal idrettsutvikling finnes der ute allerede. Likevel gjør vi det stikk motsatte, mener han.