Svar blant politiets egne bilder

1 month ago 25

I «katakombene» under Arkivenes hus i Stavanger låser statsarkivaren seg inn dør etter dør.

Bak siste dør er rad på rad med nummererte hyller. De høye, dype veggene beveger seg når Eivind Skarung trykker på en knapp.

– Det er litt som skattejakt egentlig. Her kan det ligge dokumenter som er viktige for akkurat det man vil ha svar på, sier Skarung.

Nettopp det skjedde med en firkløver som skulle forske på Norges verste industriulykke noensinne.

– Der!

Marie Smith-Solbakken har endelig funnet riktig ark, blant mange, mange hundre arkivaren har hentet frem.

– Årsak til ulykken som fikk så store konsekvenser er tredelt, leser hun høyt.

Hun har sendt Skarung ned i hvelvet flere ganger for å finne riktig mappe. Det er ikke få å velge mellom.

Historikeren ville lese opp politiets egen konklusjon fra etterforskningen etter at Aleksander Kielland-plattformen mistet et av sine fem ben.

Politiets konklusjon den gang var at katastrofen ble utløst av benet som knakk av, men ble et faktum fordi sikkerheten om bord ikke var god nok.

Der står det at dører som skulle være lukkede var åpne.

Plattformen fikk slagside, ble fylt med vann på kun tjue minutter, og snudde opp ned.

Nettopp det at dette gikk så raskt, har forskerne vært svært opptatte av.

– Hadde dørene vært igjen, så viser forskning fra Berkeley i California at plattformen hadde ligget i 115 minutter, sier Solbakken.

– Hva ville det betydd for de som var ombord?

– Det betyr at flere hadde blitt reddet, sier forskeren.

Flere av de 89 overlevende har nemlig fortalt om dører og skott som stod åpne og ikke kunne lukkes, men i 1983 konkluderte Riksadvokaten med at dette ikke kunne bevises.

Bildene på bordet foran forskerne i Stavanger viser flere dører og skott stående åpne, gjerne bundet opp. De har ligget i saksdokumentene i snart 45 år.

Slik skulle det ikke være, og at menneskene på plattformen mistet disse dyrebare minuttene kan ha kostet livet til flere av dem.

123 mennesker mistet livet i ulykken ved Ekofisk-feltet i Nordsjøen i 1980.

Smith-Solbakkens forskerkollega Frode Fanebust er ikke i tvil.

– Dette handler definitivt om penger, sier han.

Fanebust er klar på årsaken til at sikkerhetssituasjonen på plattformen ble underspilt i kjølvannet av tragedien.

Han utdyper at dette var tydelig på regjeringsnivå i 1980.

– Man la vekk disse kritiske kommentarene til sikkerhet, og brukte argumentet med at verftsindustrien trenger arbeidsplasser, Norge trenger inntekter og skal ekspandere.

Det hadde vært strid om Norge skulle utvide oljevirksomheten nord for 62. breddegrad.

– De hadde konkludert med at det skulle gjøres. Så skjer dette og spenner bein på det prosjektet, hvis vi legger vekt på sikkerheten i den grad som vi burde, sier Fanebust.

– Har gjort en grov vurdering

Torsdag denne uken åpnet oljemuseet utstilling «Pappa». Den mørke utstillingen forteller om Kielland-ulykken gjennom barnestemmer.

– Ingen tvil om at for barn er min opplevelse at det var veldig tyst. Det ble ikke snakket om. Og det gjorde nok situasjonen kanskje enda vanskeligere for de barna på den tiden.

Men når det gjelder erstatningskampen de overlevende og etterlatte kjemper, er det ikke i utgangspunktet to tomler opp fra regjeringen.

Aasland sparker ballen til Stortinget. Det samme gjorde daværende arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen da Kielland-nettverket kom med krav om kompensasjonsforhandlinger.

– Vi har gjort en grov vurdering av det, og mener at det ikke kommer frem vesentlig nye opplysninger, men det blir sikkert utfordret, og så får vi ta det derfra, sier Aasland.

Nådeløs Eva Joly

I forskerteamet på fire, sitter også Eva Joly. Den kjente juristen og korrupsjonsjegeren er ikke nådig.

– Ulykken blir en katastrofe, og den katastrofen er menneskeskapt. Den skyldes dårlige beslutninger, sier hun.

Hun trekker frem for få redningsvester, mangel på personell til å bemanne livbåtene og manglende sikkerhetskursing, blant annet.

Og retter pekefingeren mot myndighetene, Stavanger Drilling og Philips.

– Ikke bare de slapp billig unna, de ble ikke stilt for retten, men de tjente på det, sier Joly.

På Oljemuseet møter ministeren også Anders Helliksen, styreleder i Kielland-nettverket.

Helliksen er en av de som overlevde marerittet for 45 år siden. Helliksen har sittet i styringskomiteen for dokumentasjonsprosjektet.

– Er du optimist med tanke på å endelig få erstatning?

– Nå er jeg det, med alle de bevisene vi har på grunn av Universitet i Stavanger.

Norsk kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) utarbeidet helserapport og universitetet utarbeidet en empirisk undersøkelse av dokumentene i saken.

– Helsa og livskvaliteten til de berørte og overlevende etter Kielland-ulykken. Stortinget kan ikke bevilge ti millioner, få slike resultater uten å ta det videre. Det blir helt uhørt, sier Helliksen og understreker:

– Det viser at medlemmene våre trenger hjelp.

– Korrekt arkivert

Statsarkivar Skarung vil nødig kalle dokumentene forskerne har oppdaget for «nye».

– Det er jo ikke sånn at de plutselig har dukket opp. De har alltid vært der. Men så forstår jeg at såpass lenge etter Kielland-ulykken, når du plutselig finner en del bilder i politietterforskningen som du ikke har visst om fantes, at det oppleves som en ny oppdagelse, sier han og legger til: