«Strålende Elling i traust stykke»

Prøv å skille Marve Fleksnes fra Rolv Wesenlund. Flode fra Trond-Viggo Torgersen. Eller Elling fra Per Christian Ellefsen. Det går ikke. De er liksom vevd sammen.

Derfor er det nærmest en selvfølge at Riksteatret har fått med seg Ellefsen på laget når Ingvar Ambjørnsens kjente roman­karakter gjør sin siste reise i teateret.

Uunnværlige Ellefsen

Det er ingen liten reise det er snakk om. Forestillingen «Bare Elling» skal spilles på over seksti spille­steder frem til jul, og våren 2025 lander den på Centralteatret ved Oslo Nye Teater, der Ellefsens eventyr med Elling startet for 25 år siden.

Siden har det blitt tre filmer, en av dem Oscar-nominert. Og stykkene om Elling er spilt i flere land – selv om Broadway-produksjonen ble tatt av plakaten etter bare en uke.

Nå er Elling altså tilbake på teaterscenen, med samme mannskap på manus og regi som før: Axel Hellstenius og Petter Næss.

Og uunnværlige Ellefsen i hovedrollen.

Tamt og ufokusert

Men ting går ikke helt etter planen. Elling blir utsatt for stadige forstyrrelser, og arkiv­arbeidet går heller ikke slik han hadde sett for seg.

Den eldre Elling er mindre ensom, mindre nevrotisk og mer avklart enn i yngre utgaver.

I forestillingen gis han heller ikke tid til å bli særlig nevrotisk, angstfylt og ensom.

Det er så mye han skal rekke: Turer til legen, turer på butikken, så kommer naboer på besøk – og enke­fruen er ganske så ofte innom.

Det er mange som vil ha en bit av Elling i denne forestillingen. Det gir bikarakterene et karikert preg samtidig som publikum aldri får forståelsen av hva som egentlig står på spill.

Historien er klassisk bygd opp, men mangler likevel et slags driv. Det gjør «Bare Elling» ufokusert og tam.

Scenografi, lys- og videodesign bidrar til det noe ufokuserte preget.

På scenen er det mange rom (flere enn det er bruk for), og når Elling skifter miljø, er det ikke så lett å følge med som publikummer. Video­projisering av natur inn i sokkel­leiligheten gir liten følelse av forflytning.

Enkefruen er stadig innom.

Elling og enkefruen. Og Gro da, til venstre.

FLERE FOLK: Stadig nye å forholde seg til, ikke minst når Elling skal flytte.

Melankoli

Men i alt dette står Per Christian Ellefsen og gjør en strålende rolle. Han bærer hele forestillingen, og hvert ord, hver gest er gjennomtenkt og har mening.

Der medspillerne kan virke stive og oppstyltede, hever Ellefsen inntrykket. Kanskje ikke så rart: Han har jo Elling under huden – det er jo han som er Elling.

En forestilling om Ambjørnsens aldrende Elling er nok aldri ment å være en thriller. Ifølge Petter Næss er dette en melankolsk opplevelse.

Og forestillingen frir nok mest til dem som husker Elling fra filmer og teater på tidlig 2000-tall, selv om hans engasjement for Gro Harlem Brundtland kanskje kunne ha appellert til de som har sett «Makta».

«Bare Elling» gir en opplevelse av å sveipe innom et univers som er mye dypere enn teater­forestillingen kan få til innenfor rammen på en time og 40 minutter.

Likevel: Å oppleve Ellefsen som Elling i teateret er en ordentlig fin opplevelse.

Kanskje er det slik som forfatter Tore Renberg har sagt, at karakteren Elling er blitt større enn verket: nesten som en vi tror fins på ekte og som vi kjenner.

Karakteren Elling er i hvert fall større enn teater­stykket som er skrevet om ham denne gangen.

Se anmelder Karen Frøsland Nystøyl i NRK Nyhetsmorgen: