Stoltenberg er en superstjerne. Men det er ikke nok med gammel storhet.

Norges nye finansminister Jens Stoltenberg (Ap) vinker fra Slottsplassen. Foto: Lise Åserud, NTB

Men holder det å hente hjem superstjerner om ikke laget rundt fungerer?

I mange år har politiske journalister, politikere og forskere spøkt med at en haltende Støre-regjering burde ha fått «Jens hjem for å redde skuta». Ingen har trodd at det er spesielt realistisk. Jens Stoltenberg har selv langt på vei sagt at han var ferdig med norsk politikk. Det var urealistisk at en mann med så mange muligheter skulle ønske seg tilbake til den litt traurige og hverdagslige politikken i Norge.

Når han i dag står på Slottsplassen som ny finansminister, vitner det både om hans kjærlighet til Norge og Arbeiderpartiet og det gode vennskapet med Jonas Gahr Støre.

Kan samle fulle hus

Stoltenberg har oppnådd en status og et omdømme som få andre norske politikere har hatt. Det er kanskje bare Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland som i moderne tid kan sammenlignes med Stoltenberg.

Mange hadde forventet at han skulle stille litt opp for å redde stumpene av Arbeiderpartiet, som står i en velgerkrise. Men det er noe helt annet å kunne reise landet rundt som finansminister i åtte måneder før valget enn å skulle dele ut noen roser på Karl Johan en kald septembermorgen.

Som en av ytterst få norske politikere kan Stoltenberg samle fulle hus land og strand i månedene som kommer.

I sin rolle først som statsminister i til sammen nesten ti år og deretter i ti år som Natos generalsekretær har Stoltenberg hatt en fremskutt rolle for å holde landet trygt.

Spesielt Stoltenberg-regjeringens håndtering av finanskrisen reddet gjenvalg for dem i 2009. Det gir ham høy troverdighet på økonomisk styring.

Troverdighet på trygg styring

Etter innsettelsen av president Donald Trump og Russlands pågående invasjonskrig i Ukraina er det ingen tvil om at Norge både innen økonomisk politikk og sikkerhetspolitikk går en usikker tid i møte.

Støre ser at hans mulighet til å gjenvinne valget er å ha troverdighet på trygg styring. Stoltenberg går rett inn på laget som stjernespiller.

Men laget rundt ham er fortsatt i trøbbel. Innføringen av EU-direktivene knyttet til fornybar energi og energieffektivisering handler i stor grad om hvordan Støre ser på hvordan Norge skal forholde seg til europeisk samarbeid i en usikker tid.

Da Senterpartiet ikke kunne være med på dette, måtte de forlate regjeringen. Å trenere direktiver hvor innholdet i stor grad er uproblematisk for flertallet på Stortinget skaper dårlige relasjoner med Brussel i en tid hvor Norge er helt avhengig av gode relasjoner med EU.

Å få inn Jens Stoltenberg i en slik situasjon, som i ti år har bodd i Brussel og pleid nære relasjoner til europeiske statsledere, er i så måte en stor styrke for regjeringens arbeid med å sikre trygg styring gjennom gode relasjoner med europeiske allierte.

Konflikten mellom sentrum og periferi

Finansminister Stoltenberg vil mer eller mindre bevisst fort bli sammenlignet med finansminister Trygve Slagsvold Vedum.

Deres politiske profil er svært forskjellig. Der Vedum sto opp som periferiens mann mot sentralmakten i Oslo og Brussel, er Stoltenberg kosmopolitten som er en spiller på den globale scenen.

Norske innbyggere elsker når nordmenn gjør det stort i utlandet, men det er en grunn til at konflikten mellom sentrum og periferi er helt sentral i norsk politikk. Det fikk Stoltenberg selv erfare da hans første regjering gikk på et sviende valgnederlag i 2001. Han gjennomførte en rekke økonomiske reformer som var populære i Oslo og i London, men som innbyggerne i Berlevåg og Båtsfjord raste mot.

Økonomiske rammebetingelser, som internasjonal inflasjon og rentepolitikk, ligger utenfor regjeringens kontroll. Stoltenberg kan dempe effektene, men ikke styre dem.

I 2024 tapte omtrent samtlige sittende regjeringer makten, uavhengig om de var røde eller blå. Om prisene på strøm og matvarer fortsetter å stige i 2025, vil Stoltenbergs popularitet alene neppe være nok til å sikre gjenvalg.

Som en toppspiller kan Stoltenberg skape entusiasme, men kan han også løfte hele laget?

Må levere

Arbeiderpartiet har allerede mistet svært mange velgere. Sosialdemokratiske partier sliter i mange europeiske land. Det er krevende å holde sammen en sprikende velgerallianse som trekker i forskjellige retninger på områder som klima, innvandring og globalt samarbeid.

Å demme opp for protestpartier, spesielt på ytre høyresiden, har vist seg å være en krevende jobb for mange etablerte partier.

Mest sannsynlig vil Arbeiderpartiet nå få et løft på målingene i hvert fall på kort sikt.

Om Erling Braut Haaland signerte for Vålerenga, ville trolig tribunene på Intility Arena blitt fulle, i hvert fall de første kampene. Men man har sett nok av comeback både på fotballbanen og i politikken som ikke er blitt noen suksess.

Det er ikke nok med gammel storhet. Man må levere resultater, enten det er mål på fotballbanen eller forbedringer i folks liv i politikken. Det hjelper lite å hente hjem en gammel superstjerne om ikke laget fungerer.