Stavangers kulturliv er bygget over tid, men er lett å rasere

KRONIKK: Da Domkirken ble tatt i bruk for 900 år siden, ble vi del av en religiøs og kirkemusikalsk praksis som knyttet oss til resten av Europa. Det har påvirket oss gjennom århundrer, satt avtrykk i folkemusikken vår, og blitt en del av oss.

Stavangers kulturliv er bygget over tid, men er lett å rasere. Vi trenger bare å se til andre europeiske land, skriver Liv Runesdatter (bildet). Foto: Arne Hauge

Dagens kulturby er bygget gjennom mange år, med en institusjonell infrastruktur vi kan være stolte av. Også «det frie feltet», festivaler, produksjonsselskap og profesjonelle kunstnere som har sitt daglige virke utenfor kulturinstitusjonene, har fått sin del.

Kulturfeltet knytter vår by til verden, og styrker vår forståelse og relasjon til både omverden og oss selv. Det skjer uavhengig av om vi er aktive kulturbrukere eller ikke, fordi kunsten og kulturen gjennomsyrer hele samfunnet vårt.

Stavangers kunstnere preger samfunnsutviklingen, er pådrivere i lokalmiljøene, og i samtaler om goder, utfordringer og muligheter vi som lokalsamfunn står overfor. Det styrker demokratiet vårt. De skaper kunst av lokalt og internasjonalt format, og formidlingstilbud for byens beboere. Vi møter dem der vi er; på kunstinstitusjonen, puben, hagekonserten, i uterommet, på skolen, institusjonen, i kirken, bydelshuset og eldresenteret.

Stavanger har i dag et kulturliv som høster anerkjennelse fra større fagmiljøer i både inn- og utland. Gradvis har kulturbyen blitt større, mer mangfoldig, mer profesjonell, mer kunnskapsrik og sterkere nasjonalt og internasjonalt forankret.

Musikklandet

Mandag 23. juni ble NOU 2025: Musikklandet presentert. Den omhandler musikkens virkning på samfunnet vårt, på oss som enkeltindivider, og gir råd til framtidens musikkpolitikk. Rapporten viser hvordan musikk skaper verdi på mange måter samtidig, som kunst, men også som bidrag til demokrati, sivilsamfunn, identitet, sosial deltakelse, beredskap, internasjonale relasjoner, utdanning, helse og bærekraft.

Den gir oss en utvetydig begrunnelse for hvorfor musikken er livsnødvendig for oss som mennesker og samfunn. Argumentene er overførbare til kulturfeltet som helhet. Rapporten beskriver også en bransje som er sårbar, både økonomisk og organisatorisk. Digitalisering og digital teknologi er noe av det som truer den økonomiske infrastrukturen. Vi har også sett forsøk på å svekke opphavsretten; kunstneres rett til å eie og forvalte eierskapet av det de har skapt.

Kulturkutt og lommerusk?

Stavanger kommune står overfor krevende økonomiske prioriteringer, og vi blir fortalt at alle må ta sin del av kuttene. Kulturbudsjettet er en liten del av kommuneøkonomien. Mangeårig utbygging av kulturell infrastruktur har skjedd i samarbeid og spleiselag med andre offentlige og private instanser. Det forplikter.

Kultursjefen oppgir at 70 prosent av budsjettet på 140 millioner kroner er bundet opp i avtaler og forpliktelser (SSO, Rogaland Teater og Must). Det kan ikke kuttes. Av de resterende 30 prosent er halvparten tilskudd til lokale kulturinstitusjoner og scener. Den andre halvparten er tilskudd til det «frie feltet»: arrangører, visningsrom, produksjonsfellesskap, ensembler, kulturvirksomheter og enkeltkunstnere som ikke mottar forutsigbar finansiering fra det offentlige.

Grovt regnet er tilskuddene til det profesjonelle «frie feltet» 20 millioner kroner. Det foreslås å kutte inntil 10 millioner. Kommunedirektørens foreslåtte kutt dekker inn halvparten. Kommunedirektøren foreslår å kutte kulturprisen, hedersprisen og stipendordningen for det frie kunst- og kulturfeltet. Det innebærer en innsparing på 1,55 millioner. I tillegg foreslås turnétilbudet Den kulturelle spaserstokken og tilskudd til kulturorganisasjoner utradert.

Tou Scene er pålagt å hente inn mer i leieinntekter fra kunstnere og kulturvirksomheter. Alt dette er kutt som rammer det frie feltet. I tillegg foreslås det kutt i bevilgningene til Must og Norsk Oljemuseums såkalte frie midler.

340 millioner kroner i tapte skatteinntekter ble ganske nylig omtalt som «lommerusk». Hva skal vi kalle 10 millioner? Det noen kanskje vil kalle «lommerusk» er grunnfinansieringen vår. Lokal finansiering følges an av regional og nasjonal finansiering. Inntektstapet risikerer å bli mange ganger så stort.

Kutt kulturkutt!

Stavangers kulturliv er bygget over tid, men er lett å rasere. Vi trenger bare å se til andre europeiske land. Institusjoner og ensembler som legges ned kommer sjelden tilbake, og kompetanse og infrastruktur det har tatt årevis å bygge opp forsvinner permanent. Bransjen eroderer.

Samtidig som kommuneøkonomien svekkes og verden utenfor er mer ustabil, nyter vi godt av trygge hverdagsliv i en kommune som på mange måter er velstyrt, med et ressurssterkt kulturliv og et sunt demokratiske ytringsklima.
Svekkes kulturlivet, svekkes også noe av fundamentet for hva og hvem vi er som by.

Kunsten og kulturen har evne til å engasjere, styrke fellesskap og inkludering, skape tilhørighet og berøre oss. I usikre tider trenger vi kunstfeltet mer enn noen gang. Vi må ikke kutte nå. Det koster så mye!

Liv Runesdatters kronikk er også undertegnet av rundt 100 andre profesjonelle kunstnere, kulturaktører, festivaler, musikere og enkeltkunstnere.