Som tenåringsmødre og fagpersoner takker vi filmskaperne. Terningkast 6!

Blake Lively har en av hovedrollene i filmen «Det ender med oss». Foto: Nils Meilvang, Reuters/NTB

Vi gleder oss over alle samtalene og refleksjonene denne filmen kan lede til.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vold mellom kjærester er den siste tiden blitt aktualisert. Store overskrifter i avisene minner oss om at vold skjer i alle familier, i alle samfunnslag og i alle aldre.

I helgen bestemte vi oss for å se «Det ender med oss» på kino. Vi visste lite om filmen i forkant, annet enn at den handler om vold mellom kjærester, og at den er basert på en bok av den amerikanske forfatteren Colleen Hoover.

Selv om boken er populær blant ungdom, ble vi overrasket over at hele salen var stappfull av tenåringer, og at vi var de eneste i kinosalen over 40 år.

Sjalusi og kontroll

Filmen har fått hard medfart av flere anmeldere, som på NRK P3: «Sukkersøt filmromanse som blir litt for glatt og rosenrød, med tanke på det alvorlige temaet som tross alt ligger bak.»

Filmanmeldelse er ikke vårt felt. Men som tenåringsmødre og fagpersoner som jobber med barn og ungdom, ble vi både overrasket og berørt av å se alle tenåringene som satt klare foran kinolerretet.

Ida Maria Svensson (t.v.) og Idun Marie Ljønes. Foto: Privat

Historiene fra jenter og gutter, kvinner og menn, som forteller om vold i parforholdet, kan nesten være vanskelig å tro på. Et vakkert ytre, en karismatisk personlighet. Gnistrende kjærlighet som sakte glir over til litt, men ikke sterkt urovekkende sjalusi eller kontroll.

Ett slag, løfter om at det skal være det siste. «Bytt klær, du ser billig ut.» «Gjør som jeg sier, ellers sprer jeg nakenbilde av deg.»

Voldtekt. «Jeg elsker deg så høyt at jeg må ha deg nå.»

Vet ikke hvor grensene bør gå

Volden ser så forskjellig ut, den har mange ansikter og kan endre seg i løpet av kort tid. Grenser flyttes. Det spesielle med ungdom i sine første forhold er at de ofte ikke vet hva de kan forvente. Eller hvor grensene bør gå. De eksperimenterer. De har ikke erfaringen å falle tilbake på, og de kjenner ofte ansvar for å rydde opp selv (Øverlien, 2024).

Kunnskap om at alle, også voksne, ofte trenger hjelp og støtte for å komme seg ut av usunne forhold, må deles.

Undersøkelser viser at ungdom rapporterer om høy forekomst av vold fra kjæresten eller i kjærestelignende relasjoner. I en selvrapporteringsundersøkelse oppga så mange som 42 prosent av ungdom i alderen 14–17 år å ha opplevd én eller flere former for kjærestevold (Hellevik og Øverlien, 2016). Både gutter og jenter oppga å ha blitt utsatt for vold i sitt parforhold, og volden finner sted i alle sosiale grupper. Volden skjer på steder hvor det ikke er voksne tilgjengelig (Lagerlöf og Øverlien, 2022).

Skammen krymper med åpenhet

Felles for all vold er at den er skremmende og skadelig. Likevel er håpet om at dette er den siste gangen, at ting skal endre seg, «jeg skal endre meg» og tanker om alt det fine man deler som kjærestepar, ofte så sterkt at man velger å bli.

De færreste forteller om vold fra kjæresten i sosiale medier eller til aviser. At noen tør å fortelle, som vi har sett den siste tiden, kan hjelpe flere til å gjøre det samme. Skammen krymper.

Som fagpersoner er vi enige med filmanmelderne: Hovedpersonens styrke og mot til å komme seg ut av forholdet er noe enkel i filmen. I virkeligheten er det ofte vanskeligere. Budskapet kommer likevel tydelig frem: Det handler om å komme seg bort, redde seg selv og beskytte barn mot vold.

Filmen belyser at den som blir utsatt for vold, ikke gjør noe galt og eier ingen skyld. Den viser hvor vondt den som utøver vold, har det, og hva som kan ligge bak. Likevel finnes det ingen unnskyldning for vold. Filmen viser viktigheten av støtte, som ofte skal til for å bryte ut av et usunt forhold. Og den formidler håp.

Takk til filmskaperne

Vi gleder oss over alle tenåringene som har sett denne filmen. De trenger kunnskap om at vold mellom kjærester dessverre ikke er helt uvanlig, og at det skjer på mange forskjellige vis.

Vi gleder oss over alle samtalene og refleksjonene denne filmen kan lede til. At vi som tenåringsmødre skulle få så god drahjelp til dette, gjennom en film de unge har hørt om på Tiktok, hadde vi ikke forventet.

Vi trenger mange kanaler for å tematisere de ulike aspektene ved vold. Ungdom, og vi foreldre, trenger å bli eksponert for tydelige holdninger om at vold ikke kan aksepteres i noen form.

Takk til filmskaperne for at de har klart å lokke så mange tenåringer inn i kinosalen og formidlet så mye viktig kunnskap på to timer. Terningkast 6.