Sliten tobarnsmor ønsker sykmelding. Hva ville du ha gjort?

Mange småbarnsforeldre beskriver denne tilværelsen: Kravene er store og mange. Tiden og energien strekker ikke til, skriver fastlege Kaveh Rashidi. Foto: Stein J. Bjørge

Bli med meg på fastlegekontoret, og fortell meg hva du ville gjort.

Mandag morgen. En 34 år gammel kvinne har bestilt time. I timeboken står det «Utmattet».

Jeg kjenner henne som frisk, energisk og ressurssterk. De siste årene har hun bare vært innom med barna, som er to og fire år gamle. Hun setter seg ned, men før hun rekker å si et ord, kommer tårene. Jeg skyver en Kleenex-eske mot henne.

Dette er en veldig vanlig start på en konsultasjon hos meg. Min pasientliste har en gjennomsnittsalder på litt over 30 år, og det er flest kvinner. En alder med lite sykdom, skulle man tro. Men hos kvinner er faktisk sykefraværet høyest i alderen 30–34. Hele 9 prosent i 2024.

Tilbake til pasienten, hvorfor gråter hun? Og hva skal du gjøre?

Når hverdagen blir for mye

Hun forteller at hun er konstant sliten, mangler driv og motivasjon, har vondt i musklene, er irritabel og stresset. Med to småbarn er det fullt kjør, og hun får ikke hodet over vann.

Mange småbarnsforeldre beskriver denne tilværelsen: Kravene er store og mange. Tiden og energien strekker ikke til. Du skal være til stede for barna, prestere på jobb, pleie vennskap, ta vare på kjæresten og likevel rekke trening og husarbeid.

Sykefraværet rammer mødre oftere enn menn. Norge har høy grad av likestilling på arbeidsplassen, men kvinner tar fortsatt hovedansvaret hjemme i tillegg til full jobb. Det er oppskriften på å bli sliten. Og når man blir sliten nok, sier kroppen og psyken fra. Da bestiller man time hos fastlegen.

Jeg hører at hun har det vondt, men jeg har ingen quick fix mot det hun beskriver. Ingen pille kan gjøre hverdagen hennes enklere. Konsultasjonen går mot slutten. Jeg har tross alt bare 20 minutter til rådighet på første samtale. Så jeg spør, både for å forstå, men også for å avklare forventninger:

«Hva trenger du for å få det bedre? Hva ønsker du selv?»

Hun svarer: «Jeg klarer ikke mer. Kan jeg få et par ukers sykmelding for å komme meg litt?»

Hva ville du svart?

Er det sykdom?

Jeg spør om det er mulig å snakke med sjefen, tilpasse arbeidsoppgavene eller jobbe kortere dager. Kanskje kan mannen ta et større ansvar hjemme? Men jeg blir møtt med: «Sorry, men jeg har ingen kapasitet til å tenke på jobb. Bare det å åpne mailboksen gjør meg uvel.»

Hun har skapt et liv og en hverdag som ikke er bærekraftig, tenker jeg. Det vil kreve tid å endre. Men burde hun sykemeldes?

Noen vil si: Dette er ikke sykdom. Kvinnen har valgt å få barn, og nå er hun sliten av barna? Sånn er livet. Det var mye verre før. Forventningene hennes er ute å kjøre. Hun må enten bite tennene sammen eller nedprioritere andre ting i livet. Slutt å rydde huset ditt, legg deg tidligere og si nei til venninnene dine. Jobbe må du.

Andre vil tenke: Stakkars dame. Hun trenger et par uker på å komme seg. Gi henne en sykmelding, så får hun tid til å finne ut av dette før hun blir helt utbrent.

Jeg synes begge alternativene har sine ulemper.

Å nekte henne sykmelding avviser hennes reelle behov for hvile og kan gjøre helsen verre.

Men hva løser en sykmelding? Den lindrer bare symptomene ved å fjerne jobben i en periode. Hva med årsakene? Livsbelastning, rollepress og mestring av hverdagen. I tillegg vil en sykmelding skape avstand til arbeidsplassen, som er en helsefremmende arena for de fleste.

Slapphet/tretthet

To kriterier må være oppfylt for at hun skal ha rett til sykmelding: nedsatt arbeidsevne og en sykdomsdiagnose.

Nedsatt arbeidsevne beskriver hun tydelig at hun har, og arbeidsplassen kan ikke tilrettelegge.

Men hva er diagnosen? «Slitsomt liv?» «Prøvd for hardt, for lenge?»

Disse diagnosene finnes selvfølgelig ikke. Men det finnes en som heter «slapphet/tretthet». Og den brukes stadig oftere: Det siste året har tusen flere fått arbeidsavklaringspenger, og to av tre hadde diagnosen «slapphet/tretthet».

Det er selvfølgelig ingen sykdom å være slapp og trett. Men det utløser trygderettigheter.

Et system som ikke hjelper tidlig nok

Du tenker kanskje at Nav og arbeidsgiver raskt tar kontakt og legger en plan hvis du sykmelder henne? På ingen måte. Det er først ved 26 ukers sykmelding at Nav skal kalle inn arbeidstager og arbeidsgiver til et møte. Et halvt år! Da er mange allerede langt ute av arbeidslivet, og terskelen for å komme tilbake er høy.

I mellomtiden er pasienten for frisk til å få hjelp av en offentlig psykolog. Enkelte kommuner har velfungerende lavterskeltilbud, noen pasienter har romslig økonomi og kan få privat helsehjelp, eller kanskje er du heldig og har privat helseforsikring gjennom arbeidsplassen. Folk flest har ingen av delene og faller utenfor.

Behandlingen blir samtaler hos fastlegen. Men med et gjennomsnitt på tusen pasienter pr. lege er tiden vi har til rådighet for terapi, begrenset. Og kanskje mangler vi kompetansen til å hjelpe noen ganger.

Og dersom hun får en sykmelding, hva skjer når hun kommer tilbake om to uker og tilstanden er uendret? Skal jeg sykmelde på nytt eller sende henne tilbake til samme arbeidshverdag som gjorde at hun brøt sammen?

Veien videre

Forebygging hadde selvsagt vært det beste. Det er noe grunnleggende som skurrer i samfunnet når så mange småbarnsforeldre sliter, til tross for at vi har bedre barnehager, permisjonsordninger og en velferdsstat som aldri har vært sterkere.

Men denne kronikken handler om de som allerede er utmattet, enten det skyldes småbarn, samlivsbrudd eller livets store overganger. Når noe bryter deg ned, må hjelpen komme tidlig.

Nav bør tilby tiltak, i stedet møter pasientene et passivt system som lar folk vente på grunn av manglende lovhjemmel til å gi hjelp, eller av budsjetthensyn. Hvor er politikerne som våger å se kritisk på både folketrygdloven og Navs forvaltning av den?

Videre må vi gi folk rett til helsehjelp, også uten en alvorlig diagnose. Det er menneskene som skal behandles, ikke sykdommene.

Tilbake der vi startet – burde denne damen sykemeldes? Vel, jeg er spesialist i allmennmedisin og veileder yngre kolleger i slike problemstillinger. Fortsatt vet jeg ikke svaret. Kanskje i en uke eller to, mens vi prøver å finne ut av det?