Skårderud snakker om sitt fall, men ikke om ansvaret

Finn Skårderud. Foto: Paal Audestad

Feil som blir synlige i offentligheten, krever også en offentlig refleksjon.

Jeg viser til intervjuet med Finn Skårderud i Aftenposten 13. august. At terapeuter gjør feil, er uunngåelig. Spørsmålet er hvordan vi møter dem. I terapirommet vet vi at reparasjon kan styrke relasjonen, fordi pasienten får erfare at brudd kan erkjennes og heles.

I intervjuet handler Skårderuds fortelling nesten utelukkende om hvor tungt fallet hans har vært. Han beskriver depresjonen, tap av posisjon og økonomiske konsekvenser. Han har selvsagt rett til å være uenig i anklagene og i Helsetilsynets konklusjoner. Men fra et moralsk og fagetisk perspektiv bør han også kunne reflektere over at det å gjøre sitt eget fall til hovedfortellingen er problematisk.

Han benekter manglende rolleforståelse, reduserer en varslers historie til «utroskap» og tar kun selvkritikk på at han var for dårlig til å dokumentere. Han beklager bare overfor familien, ikke overfor pasienter eller fagfeltet.

Dette er ødeleggende. Når oppmerksomheten flyttes bort fra grenseløse handlinger og over på terapeutens behov for trøst og forståelse, gjentas en dynamikk pasienter altfor ofte har levd med: å bære byrden for den sterkere partens smerte.

Feil som blir synlige i offentligheten, krever også en offentlig refleksjon. Ikke for å henge ut enkeltpersoner, men for å vise at vi som faggruppe tar ansvar, og at læring og reparasjon er en del av selve faget vårt. Det kan vi bare gjøre dersom vi evner å flytte fokus fra «mitt eget fall» til det ansvaret som følger med makten vi forvalter.