Siv lot frykten styre - endret livet for barnebarna

– Jeg ble nok oppfattet som pysete og treg.

Det forteller Siv Fossum idet hun gjør seg klar til å hoppe ut i det som en gang var hennes største frykt.

56-åringen har tatt turen fra Tananger i Rogaland for å besøke datteren, Stine Emilie, som jobber i Oslo.

Hun benytter anledningen til å ta seg et bad i hovedstaden, noe som på ingen måte var en selvfølge for få år siden.

– Jeg badet aldri. Jeg var hun som satt på land og så på alle de andre som hadde det kjekt.

Som liten var hun aldri venn med vannet – selv om hun vokste opp med havet som nærmeste nabo.

– Jeg var sikkert redd for å drukne, forteller Siv, samtidig som hun titter ned i det uklare vannet.

Hun liker ikke at hun ikke kan se bunnen.

Vannskrekken ble med henne videre i livet, noe datteren ofte la merke til på familieferier.

– Mamma satt alltid trygt noen meter fra bassenget og solte seg, mens pappa var ute og lekte med oss, sier Stine Emilie Fossum.

FOTOGRAF: Siv tok rollen som fotograf, mens mannen lekte med barna i bassenget.

Foto: Privat

Også blant venner hemmet frykten Siv. Hele oppveksten har hun hatt nærhet til havet, og på finværsdager skulle vennegjengen naturligvis bade.

– Jeg gruet meg alltid til de badene. De likte å hoppe fra brygger, og det hendte at de skvettet vann på meg for å terge litt. Det ble til et slags utenforskap, forteller hun.

Skrekken for vann dreide seg ikke bare rundt frykten for å drukne.

– Jeg følte at alle andre var så mye flinkere enn meg, og derfor styrte jeg unna det jeg ikke mestret.

– Hele mitt voksne liv har jeg sagt at jeg ikke er flink til noe. Jeg sammenlignet meg alltid med alle andre.

En av de hun sammenlignet seg med, var hennes egen søster.

– Hun var en kjempeflink svømmer og vant premier. Jeg endte opp med å gjøre mer forsiktige ting som å synge i kor og plukke blomster.

56-åringen er klar på at denne tankegangen har preget henne.

– Det har virkelig begrenset meg. Når man lar frykten styre, går man glipp av så mye. Innerst inne hadde jeg kjempelyst å bade.

– Jeg var livredd

Som mor var Siv sjelden med på aktiviteter med barna.

– Mannen min var med på alt. Han er jo en sånn tøffing, så jeg trengte liksom ikke.

Da Siv hadde fått to barnebarn som begge elsket å bade, innså hun at det var på tide å ta et oppgjør med vannskrekken.

– Siden jeg ikke hadde badet med mine egne barn, skulle jeg i hvert fall bli trygg i vannet, slik at jeg kunne være med barnebarna på stranda.

52 år gammel bestemte hun seg for å dra ned til det nyåpnede sjøbadet i Tananger – helt alene.

– Jeg ville ikke at noen skulle se hvor dårlig jeg var. Derfor var det viktig for meg at øvingen foregikk alene, forteller hun og fortsetter:

– Jeg begynte å plaske litt for meg selv og holdt meg fast i kanten. Jeg var livredd og det var dritskummelt.

Hun møtte frykten alene, og hadde tenkt nøye gjennom det som kunne gå galt.

– Jeg hadde gjort avtale med mannen min: Hvis ikke jeg var hjemme til avtalt tid så måtte han komme og lete etter meg.

Heldigvis ble ikke Sivs første bad noen redningsaksjon.

Tvert imot.

Kort tid etter sitt første plask meldte hun seg inn i Solastranden Badeforening – en gruppe mennesker som bader hele året.

Siv fikk flere venner gjennom badeforeningen.

Foto: Privat

– Jeg fant stor glede i å komme lenger og lenger ut fra kanten, og ble så glad i det våte elementet at jeg begynte å bade hver dag, året rundt. Det er helt fantastisk, sier Fossum.

Mestringen hun opplevde etter å ha trosset frykten, fikk større ringvirkninger enn hun noen gang hadde sett for seg.

– Jeg kan klare hva som helst

I løpet av noen år økte antall bad fra null til 276.

Bading i iskaldt vann, høye bølger og rufsete vær ga henne en sterk mestringsfølelse – så sterk at rogalendingen begynte å lete etter nye utfordringer.

– Da jeg hadde badet gjennom en hel vinter, tenkte jeg: Jeg kan klare hva som helst.

Kort tid etter meldte hun seg på Team Rynkeby – et veldedig sykkelløp der trimglade deltakere sykler fra Hirtshals til Paris for å samle inn penger til kreftrammede barn.

– Jeg synes det er fint å bidra inn mot det prosjektet, samtidig som det er gøy for min egen del, sier Siv.

Dette var hennes aller første møte med en landeveissykkel.

– Jeg hadde aldri hengt fast i pedaler før, og det syntes jeg var kjempeskummelt, men jeg skulle klare det.

Etter 1300 km klikket hun seg ut av pedalene foran Eiffeltårnet og poserte stolt med sykkelen høyt hevet over hodet.

Hun elsket det og derfor gjorde hun det en gang til, året etter.

– Dette hadde aldri skjedd uten badingen, sier Siv.

– Mektig

– Siv er et veldig godt eksempel på at hvis man virkelig går inn for noe og prøver hardt, så kan man faktisk få det til, sier psykolog Benjamin Baarli Silseth.

Han mener frykt ofte holder oss tilbake, men at nettopp det å møte den, kan åpne nye dører.

– Det vi aller helst har lyst til å gjøre i møte med frykt, er jo å unngå den. Men når vi møter den, og klarer å overvinne den – eller bare stå litt i den – vil de fleste av oss, kanskje ikke med en gang, men etter hvert, kjenne på mye mestring.

Silseth forklarer at denne mestringen kan bringe mye positivt med seg.

– Hvis vi klarer å mestre noe vi tidligere ikke trodde vi kunne, får vi ofte en større tro på oss selv. Den troen kan være ganske mektig, og få oss til å gjøre ting vi aldri trodde vi kom til å gjøre.

Som psykolog oppfordrer han ofte folk til å utfordre seg selv og prøve nye ting, men understreker at fallhøyden kan være stor.

– Hvis man skal begynne å mestre noe nytt, ville jeg kanskje startet på et lavt nivå og gradvis jobbet meg oppover. Da minsker risikoen for å mislykkes – og man får trygghet i prosessen.

«Hvorfor skal jeg ikke klare det?»

56 år gamle Fossum sier hun har blitt trygg i seg selv, og at hun tenker mer positivt nå.

– Jeg er jo av den generasjonen som er lært opp til å stå i valgene sine. Altså, jeg var litt opptatt av å gjøre det som var forventet av meg, minnes hun, men nå har rogalendingen fått et nytt syn på utfordringer.

Hun smiler og retter seg opp i ryggen.

– Gi meg utfordringer. Jeg tar imot alle ballene som kommer. Jeg vil ikke si nei til noe som helst.

Hun er tydelig på at denne innstillingen til ting har kommet de siste årene.

– Før var det så lett å si: «Nei det går ikke». Nå sier jeg heller: «Hvorfor skal jeg ikke klare det?».

– Jeg er veldig stolt

Fossum merket at hun ikke bare ble modigere i møte med kulde og vann, men også i møte med nye folk.

– Det å stifte nye bekjentskap når man er voksen, er jo litt skummelt. Du er redd for å ikke passe inn. Kanskje redd for avvisning. Men jeg har møtt de fineste menneskene gjennom bademiljøet og de nye arenaene jeg har oppsøkt.

Hun poengterer at hun fortsatt kan være stresset og redd, men nå har hun verktøyene som skal til for å takle det.

– I møte med iskaldt vann må jeg bruke pusten for å kontrollere stresset i kroppen. Hvis jeg er i andre stressende situasjoner, tar jeg frem den samme teknikken og det hjelper.

Datteren har sett forvandlingen på nært hold.

– Det er natt og dag, vil jeg si. Mamma var en litt beskjeden person som ikke ville hive seg ut i ting – nå er det hun som går først på alt som skjer, sier Stine Emilie.

Mor og datter forsøker nå å verve flere til å kjenne på den samme gleden.

– Å utfordre seg selv er kanskje det viktigste av alt. Kan du hoppe i havet midt på vinteren og finne ro der, så hjelper det deg i mangt og mye. Jeg kan ikke anbefale det sterkt nok. Vi bør alle hoppe i havet.