Sikkert mye som har kommet i veien, store og lange køer

Jeg har nemlig bestilt et anbud på en jobb som fagfolk bør ta seg av.

Mellom da og da fikk jeg beskjed om.

Alle tiders svarer jeg tilbake.

Her er det tre timers spenn og innen det tidsrommet burde alle eventualiteter kunne få fritt spillerom. Men nei, ingen har ringt på min dør.

Ok, tenker jeg, sikkert mye som har kommet i veien, store og lange køer, ingen parkeringsplasser, noe jeg vet ikke er enkelt, men når de først finner en skal parkeringsappen bare lastes ned først, og det tar jo tid.

Jeg venter fremdeles, jeg, kikker nok en gang på klokka. Nå har det gått ca 45 minutter ekstra utover de tre timene.

Jeg ringer. Spør hvor de er i løypa og om de ikke kommer snart? Dere skjønner, jeg skulle så gjerne ha rukket noe…

Åh beklager, vi får ikke tid til å komme innom deg i dag. Her er det så mye å gjøre, uforutsette ting har oppstått. Vi prøver å komme i morgen ettermiddag, vi rekker det ikke før, ca halv fire.

Ok, tenker jeg, de skal prøve å komme innom ca da. Hva skal jeg gjøre sånn cirka da – holde meg innendørs og vente? Jeg rakk ikke å si at egentlig passer det dårlig på det tidspunktet, for jeg rekker ikke hjem til da.

Vel, oppdraget haster så må omstille meg så godt jeg kan – etter håndverkerne, som har så mye å gjøre, der det alltid hender noe som ikke skulle ha hendt. Jeg forstår.

Har jo litt å gjøre jeg også da, men reparasjon på skade er viktig.

Jeg ommøblerer kalenderen min i morgen, avlyser og forandrer avtalene jeg har plottet inn for lenge siden. Så klart, sier mine forståelsesfulle avtaler, det er klart vi utsetter. Litt dumt men, reparasjon er viktig, skader må rettes opp.

Tiden går den.

Neste dag sånn ca avtalt tid, kan jeg bare trykke på den imaginære kopiknappen. I virkelighetens navn; gjentagelse.

Tenk, det samme skjer neste dag. Samme forklaring, pluss et par ekstra. Nå hadde plutselig en medarbeider brukket fingeren, en annen sannelig gått i pappapermisjon, en tredje syntes den fra før enkle jobben plutselig var veldig problematisk.

Men neste dag – da skulle tallene være på plass. Det var ikke måte på hvor viktig det var med anbudsrunder, at alle involverte ledd holdt seg til avtalene sine. Hvis ikke, som jeg ble forklart, utsettes prosessen og verken den ene eller andre får gjort jobben.

Enig. Glad og lettet føler jeg meg. Skal bli godt å legge reparasjoner og avtaler på hylla. Neste dag skal anbudstallene tikke inn i mailboksen. Det har blitt lovet med brede bokstaver.

Neste dag, kopiknappen igjen.

Frustrert? Om jeg er.

«Sånn går nu dagan», som vi sier. Tre hele uker har passert og det eneste som har vært i drift er repetisjonsknappen.

Det hele ender med at nei, denne jobben her, den kan vi ikke ta.

Phu…