Sentrumspartiet KrF

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kristelig Folkeparti (KrF) bør ikke binde seg til et regjeringsalternativ før velgerne har respondert på programmet vårt.

Dette mente jeg da Olaug Bollestad overraskende erklærte sin støtte til et regjeringsskifte under KrFs landskonferanse i januar i år, og jeg mener det samme nå.

Med Valgerd Svarstad Haugland som leder gjorde KrF i 1997 sitt beste valg noensinne. Vi fikk stortingsrepresentanter fra alle fylker og dannet etter valget regjering sammen med Venstre og Senterpartiet, med Kjell Magne Bondevik som statsminister. KrF hadde ni av statsrådene og hele 25 representanter på Stortinget. Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen for å felle denne regjeringen i mars 2000.

Siden har sentrumspartiet KrF latt seg definere av høyre-venstre-aksen, med den konsekvensen at vi oppfattes som vippeparti, ikke et sentrumsparti. Aftenposten er alene om å presentere meningsmålinger i en graf der partiene ikke er sortert som en skala fra venstre til høyre, men etter størrelse. Dette er et lite, men viktig brudd med en tankemodell som ser politikk som kamp om makt, ikke demokratisk innflytelse.

KrF har nå en mulighet til å reposisjonere seg som utvetydig blokkuavhengig. Dette vil bidra til forutsigbarhet som de to blokkene i politikken ikke kan levere. Mange av de rød-blå konfliktene er skinndiskusjoner som står i veien for stabile løsninger. Nå må vi lete etter de gode løsningene som får brede flertall.

Grunnverdiene som KrF bekjenner seg til, er trauste og ikke spesielt sære: Det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret utgjør et fundament vi deler med et stort flertall av det norske folk.

KrF vil alltid ha noen «hjertesaker» som vi står relativt alene om, men vi er trygt plassert i sentrum av alle saker som har med de store systemvalgene å gjøre.

Jytte Sonne

Leder for KrF Innlandet, varaordfører i Lillehammer