– Dette er min andre familie

Hos Madla Handelslag dufter det av den nydeligste julemat. Men det er ikke dét som gjør at stamkundene vender tilbake.

– Det va herrrligt, sier Hans Petter Pettersen.

Jo da, pinnekjøttet smaker helt fantastisk. Og potetene høster kanskje enda mer skryt rundt langbordet, som står pent pyntet på handelslaget.

Men det som virkelig står frem denne tidlige fredagsmorgenen på Madla, er folkene.

Rundt bordet vårt sitter sju stamgjester på senteret. De er fra 58 til 86 år gamle. Ingen av dem noe særlig fine på det, sier de. De liker god mat, men gourmet er det aldri snakk om. Likevel har de fått tittelen «julematpanelet» i dag.

Noen får kommentarer fra andre rundt bordet, som at de burde ha barbert seg før bildene skulle tas. Andre får komplimenter for at de klarte å møte opp i tide.

Det er her de samles. Madla Handelslag er en del av Coop og er eid av medlemmene. Handelslaget, også mye omtalt som «handlå», har en meget sterk lokal forankring, og har vært en del av nærmiljøet på Madla siden 1907.

Og her på kafeen finnes det sosiale hjertet på senteret.

Pssst! Her kan du lese mer om historien til Madla Handelslag!

Fant hverandre og ble der

En av dem, Nina Endresplass, forteller at hun ble ufør for mange år siden. Ung ufør. Tanken skremte henne.

Hun rødmer litt av sitt eget svar, men mener det hun sier.

Nina forteller mer. Hun elsker å kunne stå opp med mening. Å stå på badet og «dulle seg til», som hun sier. Og så dra for å møte gjengen sin, når mannen jobber offshore.

Nå er Nina og resten sammen på senteret nesten hver dag. Og ja, det blir høylytt.

De diskuterer politikk, fotball og ishockey. Det er svært sjelden at alle er helt enige om noe. Så ramler det plutselig ut en og annen skrøne fra levde liv.

– Vi løser verdensproblemer, og hvis vi ikke løser dem, så lager vi noen nye, melder Odd Egil Støldal.

– Og sånn skal det være. Det er jo nesten ikke lov å være uenige om noe tema i dag, sier Hans Petter.

Han sitter ved siden av Nina og legger til at det kan være ti-tolv stykker innom bordet deres en gitt dag.

Og ja, de har fast bord i kafeen.

– Når vi blir leie av å snakke sammen, oss rundt bordet, så strekker vi oss for å høre om hva de snakker om på bordet ved siden av, ler Nina.

– Strekker oss? De snakker jo så høyt. Vi må jo bare få det med oss, enten vi vil eller ei, kommer det kjapt fra Hans Petter.

Ingen er helt like

Sammen med Hans Petter, Nina og Odd Egil sitter Erik Smith, Leif Andreas Skimmeland, Thorleif Nilsen og Reidar Kristensen.

– Husker du alle disse navnene, spør Hans Petter.

Undertegnede minner om at det ligger en telefon på bordet som tar opp lyd.

– Ååååhhhh, eg glømme den heilt ud, eg.

For her går skravla, okkesom.

Panelet vårt kommer fra helt forskjellige bakgrunner. Noen reiste til sjøs i ungdommen, andre begynte med investeringer i eiendom. Noen spilte fotball og badminton på høyt nivå, mens en av dem reiste Norden rundt som bluesmusiker.

So this is Madla

– Dere blir ikke leie av hverandre, da?

De første svarene inneholder noen gloser som ikke egner seg på verken trykk eller digitalt.

Så tar samtalen en vending.

– Når du blir eldre er strategi viktig. Å sørge for at du har et nettverk du kan bruke, og holde deg i gang mentalt der, mener Reidar.

Odd Egil melder seg på.

– Da jeg ble pensjonist, ble det plutselig veldig ensomt. Heldigvis havnet jeg her. Du vet at noen alltid er der.

Pinnekjøttet spises opp til «mmmmm»-lyder rundt hele bordet. Man får nesten ikke lyst å forstyrre. Praten går om julestria som står for døren. Jula feires med barn og barnebarn. Noe de rundt bordet vårt gleder seg veldig til.

Spørsmålet må snikes inn helt til slutt. Hva er egentlig julemat for hver og en i gjengen?

– Vi har både pinnekjøtt og ribbe på julaften, sånn at folk får det de liker best, sier Nina.

– Og så får du de beste potenene her på handelslaget, så de kjøpes her, legger hun til.

– Å ja, for poteter er fankern meg ikke bare poteter, kaster Hans Petter inn.

– Det er mye som er best her, smiler Erik.