Sår, storartet og gripende litteratur

BOK: Stillferdig, reflektert og stilsikkert om tap, sorg, ensomhet og det som kunne ha vært.

Vidar Sundstøl skriver blant annet om en spontanabort i sin nye roman. Foto: Baard Henriksen/Tiden

Vidar Sundstøl. Og likevel finnes du. Roman. 112 sider. Tiden

Det er januar, og Vidar Sundstøl (f. 1963) er som vanlig her med en ny, kort roman på omlag hundre sider. Natur, økosofi, mytologi og metafysikk har hatt en fremtredende plass i Sundstøls senere romaner, så også i «Og likevel finnes du».

Det er såpass mange likhetstrekk mellom forfatterens 2020-tallsromaner, at det er fristende å lese dem som et sammenhengende verk, eller i hvert fall som variasjoner over et tema. I «Nattsang» (2023) binder nattsangeren fortellingen sammen, i årets roman er det minnet om det skyggeaktige inntrykket av en isfugl som er gjennomgangsbildet. I de to siste romanene er det henholdsvis tretti og førti år siden de livsbestemmende hendelsene, som fortelleren ennå dveler ved, inntraff.

Alle de tre siste romanene har et gjennomgående far-sønn-motiv. I «Dag fra natt» (2024) koples handlingen til «Draumkvedet»; hovedpersonen vet ikke lenger hva han skal gjøre med «alt sammen som nesten ikke er noen ting».

I «Og likevel finnes du» forsøker jeg-fortelleren å kalle sønnen tilbake «fra den absolutte stillheten der ute», og kopler indirekte sine refleksjoner og minner til Heraklit – han som sa at «alt flyter» (panta rhei) og at du ikke kan stige ned i samme elv to ganger. Alt er alltid i bevegelse og forandring – bortsett fra Sundstøls hovedpersoner, som er stillestående observatører som henger fast i fortiden.

For jeg-fortelleren i «Og likevel finnes du» dreier det seg om en spontanabort og tanken på alt som kunne ha vært, men ikke ble. Han bor ved Bøelva og har sitt favorittsted ved elva, dit han kommer for å reflektere og stundom henvender seg til et «du», det vil si sin «aldri fødte sønn», med tanker om hvordan samværet deres kunne ha vært.

Som alltid byr Sundstøl på praktfulle naturskildringer og interessante metafysiske spekulasjoner. I rammefortellingen plasserer han jeg-fortelleren ved elvebredden i regnet, der han «sitter og ser natten sive ut av alle ting». Samtidig har romanen også metalitterære elementer: «Jeg har tenkt at den nye boka skal omhandle Bøelvas ferd gjennom det fysiske landskapet», med topografiske beskrivelser av Seljordsvatnet, Bøelva og Norsjø.

Også eventyrsamleren Moltke Moe og ymse historiske skikkelser fra bygdesogene trekkes inn; likeledes naturvernet, kampen for elvemuslingen, laksens gyteplasser og bevaringen av Oterholtfossen midtveis i Bøelva.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor forfatteren tar med dette, men akkurat disse partiene, det natur- og kulturhistoriske, er kanskje romanens minst engasjerende; da forfaller språket til ordinære reiselivsskildringer og avisinnlegg. At forfatteren kopler for eksempel elvemuslingens funksjon som renovatør til romanens økosofiske og filosofiske motivkretser, er ikke i stand til å redde det temperaturfallet i teksten som derved oppstår.

Disse mer faktaorienterte sekvensene kunne vært skrevet av hvem som helst, de mangler den særegne sundstølske poetisk-filosofiske snert, den som f.eks. får jeg-fortelleren til å si at han «drikker regn som har falt over Larviks bøkeskog», når han drikker Farris.

Men dette er først og fremst en fortelling om tap og sorg over det som aldri ble noe av; om gutten som hovedpersonen aldri fikk lære å svømme, om gutten som aldri fikk bli mann og mannen som aldri kommer til å stå med lukket ansikt foran farens grav, om eks-kjæresten som sitter like lukket over tapet av ingenting, det vil si den blodige celleklumpen i toalettskålen, som også ble enden på forholdet deres og gjorde det til ingenting. Og om mannen som savner dem.

«Ingen bilder kan fange deg inn, ingen form holde deg fast ... kan hende er denne boka bare en erstatning ... for våre dager og kvelder ved vannet». Det er et portrett av Bøelva, men også et portrett av en mann og hans lengsel og livssorg. Når «jeg» forteller om blodet i toalettskålen, tausheten i den gule Datsunen på vei hjem fra sykehuset, den store stillheten etterpå, når han avskriver seg selv som «en taper på alle livets områder», når han «innser at hun ikke trenger meg til noe som helst lenger, og at jeg heller ikke har noe å bidra med», og når han skildrer hvordan «gutten stanser rett foran fortelleren, som sitter i ly for regnet under en bjørk», er dette sår, storartet og gripende litteratur som fanger fortvilelsen til denne mannen, som i den store stillheten det har etterlatt seg forsøker å holde fast det som har blitt borte og stadig gjenoppliver en sønn som aldri ble født.