Samtykke er ikke en tåkete gråsone

Seksuelle overgrep blant de unge øker. Det er økt antall anmeldelser, flere oppsøker overgrepsmottakene og helsesykepleiere varsler. På skolene forteller ungdommer om at de føler seg presset til seksuelle handlinger de ikke ønsker. De frykter utestengning og mobbing.

Ifølge Bufdir begås nesten én av fem voldtekter av en venn. Tillitsbrudd av denne typen er alvorlig, og gjør at det blir mer komplekst og svært vanskelig.

Når man gjør undersøkelser som avdekker omfanget av seksuelle overgrep, er det en betydelig diskrepans i forhold til antallet anmeldte og domfelte saker. Mørketallene er store, selv om det lenge har vært “et uttalt mål fra myndighetene at flest mulig voldtektsutsatte skal anmelde hendelsen til politiet” (NOU 2024:4).

Samtidig som flere tilfeller anmeldes, har oppklaringsprosenten falt. Kun et fåtall av sakene ender opp i rettssystemet, og av disse fører overraskende få til domfellelse. Beviskravet er et utfordrende punkt og fører til stor grad av henleggelser. Det blir ofte ord mot ord – og sakens utfall avhenger av vitnemålene som blir gitt. Var det frivillig eller ikke? Den utsatte bærer nærmest hele bevisbyrden, og mange vegrer seg for å anmelde. Dette skaper usikkerhet rundt rettssikkerheten for de overgrepsutsatte og er et alvorlig samfunnsproblem.

Seksuelle handlinger skal bare skje når de involverte har lyst. Det er et overgrep når noe seksuelt skjer ufrivillig. Straffeloven har tre bestemmelser, den ene, voldtekstbestemmelsen, innebærer å oppnå seksuell omgang ved vold, truende atferd eller å utnytte at noen er ute av stand til å motsette seg, for eksempel hvis de er bevisstløse eller sterkt beruset

Hva er samtykke?

Hvis den seksuelle handlingen er ufrivillig og gjøres mot den utsattes vilje, er det ikke gitt samtykke. Samtykke handler om respekt for grenser og kroppslig integritet. Det må være frivillig og tydelig, og det må aldri tas for gitt. Likevel har flere saker de siste årene vist at retten frikjenner tiltalte, til tross for at de anerkjenner at det ikke forelå samtykke. I noen tilfeller har den utsatte ristet på hodet eller vist andre klare tegn på å ikke samtykke, men tiltalte ble likevel frikjent. Dette er svært urovekkende, både for de utsatte, men også for rettssikkerheten generelt.

Fraværet av et nei er ikke et ja. Samtykke er ikke en tåkete gråsone eller noe som kan tolkes mellom linjene. Det handler ikke om fraværet av motstand, men om en aktiv, frivillig og entusiastisk deltakelse. Det er tydelig, uttrykt gjennom ord eller handlinger, og like lett å trekke tilbake som å gi. Når samtykke blir oppfattet som noe vagt, skaper det et farlig klima der grensene for hva som er akseptabelt, viskes ut. Å tro at stillhet, passivitet eller mangelen på et tydelig "nei" er tilstrekkelig, er en misforståelse. Mange utsatte tilpasser seg for å unngå mer vold eller for å komme seg ut av en farlig situasjon. Å gå i "frys" i en situasjon som oppleves truende er en velkjent mekanisme ved seksuelle overgrep. Rettssystemet ser imidlertid ut til å kreve fysisk motstand som bevis på tvang, noe som gjenspeiler dårlig hvordan overgrep faktisk utspiller seg.

Det er på høy tid at vi krever endring i hvordan rettssystemet håndterer overgrepssaker. Samtykke må være en ufravikelig forutsetning. Vi som samfunn må gjøre det klart at press og passivitet ikke kan aksepteres. Når domstolene frikjenner overgripere til tross for at de anerkjenner at samtykke ikke var til stede, sender det et signal om at de utsattes opplevelser ikke tas på alvor. Om vi ikke tar tak i dette, hva er da et samtykke verdt?