Halloween – ikke en dag for alle

Glede, forventning og sår, hvit sorg går hånd i hånd med diskusjonene om hvorvidt superundertøy ødelegger det perfekte kostymet.

Gleden på vegne av barna som har planlagt kostyme og gledet seg til å kle seg ut og vise seg fram helt siden i fjor.

Gleden på vegne av dem som skal være med venner i selskaper og knask-eller-knep-grupper.

Gleden over å ha hatt råd til en full bolle godteri til skrømt som kommer på døra.

Og forventningene ved å finne tre plastkasser med oppsamlet pynt som ikke overlater noen tvil til skumle og forventningsfulle barn som lurer på hvor de tør å ringe på.

Og så den såre erkjennelsen av at det ikke er en dag for alle.

Ikke for dem som ikke orker festligheter, ringeklokke, støy og uforutsigbar uro.

Ikke for dem som trenger faste og oversiktlige rutiner uten mange sensoriske inntrykk.

Ikke for dem som ikke har noen det er naturlig å kle seg ut og spise heksefingre med.

For mange er det en dag som mer enn noe annet minner dem på at de ikke har noen vennegjeng de hører naturlig til.

Og på disse dagene føles familien vår halv.

Det er alltid en som mangler, som har gjemt seg i kjelleren hos tante der det forhåpentligvis ikke kommer så mange på døra, men hvor han likevel får spise favorittgodteriene sine og drikke cola.

Ha skummel moro, vis hensyn, kle dere godt og husk å pusse tennene.