Så sterk at han viser svakhet

Sol i Bergen. Byks på målingene. Støre i medvind.

Man kunne få inntrykk av at alt plutselig lykkes for denne regjering.

Statsministeren har stått for «ekstraordinære, helt spesielle» politiske nyheter den siste tiden.

I starten av desember truet et gryende opprør med ikke å gjenvelge Støre som partileder.

Mange trodde denne uken ville handle om valgkomiteen som skulle diskutere hans muligheter for å måtte trekke seg.

På nyåret førte regjeringens arbeid med EUs energiregelverk til et etter hvert uunngåelig brudd med Senterpartiet. Forrige uke utnevnte statsministeren den første rene Ap-regjeringen siden 2000.

Fra landsstyrets talerstol i Bergen kom i tillegg en litt mer lavmælt nyhet fra Støre:

Støre tar tydelig og åpent selvkritikk på vegne av seg selv og partiet:

• Ap har tidligere bommet på tidsånden, men nå skal de tørre å gå inn i sløseri-debatten for eksempel.
• Regjeringen har slitt med tilliten i styringen av økonomien, men nå blir det Stoltenback og trygg styring.
• Ap kom for sent på ballen med strømstøtte og fastpris, men nå skal alle få høre om Norgespris på 40 øre.

Støre føler seg tydeligvis så sterk og trygg at han tør vise svakhet. Nok et eksempel på at noe virkelig har snudd for Ap.

Noe viktigere

I dag kom Ap til selvtillitens hjemby. Utestemmens torgalmenning, her hvor hjerter står i brann.

For to uker siden ville det virket krampaktig. Nå glir Arbeiderpartiet nesten naturlig inn.

Aps mektige landsstyre i verdens vakreste by. All beskjedenhet er lagt igjen på Østlandet. Det er veldig plutselig helt nye tider.

Lenge trodde man dette skulle gå rett vest, og at overskriftene skulle handle om marsjordren til valgkomiteen som skulle diskutere Støre.

For hva slags sirkus er det som er i byen?

Er det et parti? Er det en regjering? Er det en valgkampjippo?

Det smelter unektelig sammen i en felles symbiose. Det er umulig å si noe annet. Ettpartiregjeringen har så langt utrettet mer for partiet enn for landet.

På fascinerende kort tid har Støre gitt partiet sitt noe viktigere enn en finansminister-stjerne, konkret strømpolitikk, gjort EØS-forsvar greit igjen, og et regjeringsapparat uten fjøslukt:

Arbeiderparti-sympatisører føler de har fått noe å tro på!

De som har diskutert om det er lov å bruke krise-ordet. De som har surret seg inn i vedtektsdebatter og uforsonlige personkamper. De som har bommet på dagsorden og hakket på hverandre.

Nå har de funnet sammen igjen.

Velgere hopper ned fra gjerdet, politikerne er på offensiven og partiapparatet fremstår for første gang på svært lenge i større grad som et lag.

Etter forrige uke presser spørsmålet seg på: Hvor lenge kan dansen på rosene fortsette?

Ettpartiregjering, ikke ettpartistat

Arbeiderpartiets altoverskyggende, dominerende epoke som definerende kraft i norsk politikk i tiden etter andre verdenskrig har fått tilnavnet ettpartistaten.

Historiker Jens Arup Seip var kritisk til maktkonsentrasjonen.

« ... fordi den politiske avgjørelsesprosess blir ført til topps og avsluttet med endelig virkning innenfor ett og samme partiapparat.»

Det må ikke herske noen tvil: Ettpartiregjeringen gir oss ingen ettpartistat.

Tiden fra februar 2025 til september 2025 – kanskje lenger, er noe ganske annet. Ap har ikke dominerende definisjonsmakt og langt fra flertall i stortinget.

Kanskje kan vi snakke om Partiet-staten. For første gang på 25 år er det en ettpartiregjering som må stå i stormen alene.

Partiet må være staten, uten å kunne definere prosjektet alene. Det enslige partiet vil ikke skygge for den store staten. Tiden er knapp.

Men Ap får en sjelden mulighet til å bemanne og lede hele statsapparatets øverste styre.

Ap får nå statsrådene med ansvar for finans og justis. Fra før har de arbeidsminister, helseminister, energiminister, utdanningsminister og klimaminister.

Årets valgkamp vil gi Ap et sterkt flomlys, de har en enklere vei til å få eierskap til de viktigste sakene og største konfliktene.

Så mye makt og ansvar har partiet, at Støre minnet dem på ikke å være seg selv nok og være ydmyke.

Ny kurs, så langt ikke nytt flertall

Selv om mye er endret med ny strømpolitikk, nye statsråder og bare ett parti i regjering, er det også mye som er ved det samme:

En politisk dagsorden hvor personlig økonomi, forutsigbarhet for næringslivet, kriminalitetsbekjempelse, økt strømpris, kritikk av klimatiltak og ikke minst en kritikk av regjeringens styringsevne har fått velgerne til å flokke seg om borgerlig side det siste halvåret. Å si at mer overnasjonal styring er i vinden, er nok heller ikke riktig.

Aps akutte fremgang handler neppe om EØS-avtalen og frykten for Trump. Det handler mer om kraftpolitikk og gleden over Stoltenberg.

Endamindretall-regjeringen skal til Stortinget for å finne flertall.

På kort sikt trenger regjeringen venner. På lengre sikt kan de få for mange.

Skulle borgerlig side miste flertallet på målingene, er det kanskje alle partiene fra MDG, Rødt, SV og Sp som må til for å danne flertall for Støre-regjeringen. Derfor kan ikke Ap-lederen gi velgerne et klart riss av hva de vil få neste periode. I mindre grad enn den rødgrønne flertallsregjeringen han gikk til valg på sist, men aldri fikk til.

Samtidig vet velgerne i september at de har en ettpartiregjering og med et rødgrønt fempartiflertall er det kanskje nettopp det som blir værende.

Taper eller tydelige?

I sin jakt på stortingsflertall vil Ap-regjeringen gå på noen nederlag. Store, små og symboltunge.

Ser velgerne da et parti som sier det rette, men dessverre blir stemt ned på grunn av de andre partiene?

Eller et styringsparti som ikke klarer å styre?

Det første vil inngi tillit til dem som skal stemme på Ap. Det andre vil få Ap-velgere til å rømme tilbake til gjerdet i frustrasjon.

Å stå i en storm kan være politisk gunstig, men bare så lenge man står oppreist.

Hvordan regjeringens «standing» er etter at rusreform, klimadebatt, elektrifisering av Melkøya, bevæpning av politiet og andre saker har kvernet gjennom stortinget, gjenstår å se.

Ap kan gå inn i sakene som tydelige og få vist frem sine politiske primærstandpunkt.

Men de må unngå å komme ut av det med taperstempel i panna.

Fundamentet for hele Støres store snuoperasjon er trygg styring.

En ettpartiregjering er et høyt spill for å vise frem det når solskinnsdagene er over.