Ryktene om klimasakens død er betydelig overdrevet

Greta Thunberg startet en bevegelse som skulle bidra til enorme politiske gjennomslag. Flere års bitterhet og skuffelse kan avløses med håp og igjen samles til kollektiv handlekraft, skriver Eivind Trædal. Foto: Jessica Gow/TT nyhetsbyrån, NTB

Klimabevegelsen vil reise seg igjen, og neste bølge vil bli sterkere enn den forrige.

Da jeg først ble engasjert i miljøbevegelsen for 25 år siden, var klimakampen inne i en bølgedal. Høyrepopulismen sto stadig sterkere, særlig blant unge menn. Mange unge, meg selv inkludert, var i perioder mer engasjert mot krig i Midtøsten enn mot klimakrisen. Presidenten i USA var en fyr «alle» kalte en idiot, som utrolig nok vant gjenvalg. Høres det kjent ut?
Klimaengasjementet fikk en oppsving i 2007, da tidligere visepresident Al Gore gjorde suksess med filmen «An inconvenient Truth» og vant Nobels fredspris sammen med FNs klimapanel. Oljefritt Lofoten ble en samlende kampsak som kombinerte klima- og naturvern. Vi fikk håp om et internasjonalt gjennombrudd på klimatoppmøtet i København i 2009. Men det ble en fiasko som slo luften ut av mange av oss.

Ond spiral i mediene

Høsten 2018 kom en ny klimabølge. Konen min og jeg var på tur til Stockholm og møtte tilfeldigvis en ung jente som het Greta Thunberg, som jeg kjente igjen fra Twitter. Det viste seg at hun skulle holde en av sine første store taler. Fra den dagen startet en bevegelse som skulle bidra til enorme politiske gjennomslag. «The Green New deal» i Europa, «Inflation reduction act» i USA. Så kom tilbakeslaget.

Miljøbevegelsen historie har mange slike oppturer og nedturer. Det eneste nye er at den forrige grønne bølgen var så sterk at det var vanskelig å tro at den kunne legge seg. Det måtte en global pandemi, blodige kriger og fremveksten av autoritære krefter til. I mellomtiden har motstanderne av det grønne skiftet reorganisert seg.

Vi finner det samme mønsteret av fremskritt og tilbakeslag i historien til de fleste progressive bevegelser. Det er beskrevet i Susan Faludis klassiske bok «Backlash», som handler om tilbakeslagene mot feminismen. I hennes fortelling slynger kampen seg langsomt oppover i en spiralform. Oppturer avløses av nedturer. På lang sikt går det i riktig retning.

Det nye er kanskje at klimakampen nå forventes å være den største saken på permanent basis. Det utløser en ond spiral i mediene, der en liten nedgang i klimaengasjementet brukes til å erklære klimakampens død. Her råder en «alt eller ingenting»-holdning som ikke finnes på andre saksfelter.

Klimakampen vil aldri dø

Det ikke rart at de siste årenes store tilbakeslag har føltes desillusjonerende for de mange unge. Vi har sett hvor mange politikere og næringslivsledere som bare mimet med i klimakoret i 2019. Som stilte opp med rynkede bryn på skolestreik før de gledestrålende erklærte at «generasjon Greta er død» noen år senere.

I år har vi nok en gang sett skogbranner, ekstremvær, oversvømmelse og hetebølger. Konsekvenser som har vært varslet i lang tid. Dette er grunnen til at klimakampen aldri vil dø. Klimakrisen setter seg selv på dagsordenen. Naturkreftene forholder seg ikke til vårt svingende engasjement.

Klimabevegelsen vil reise seg igjen, og neste bølge vil bli sterkere enn den forrige. Den vil bestå av flere veteraner som fikk et lys av håp tent i brystet i 2018 og 2019. De har kanskje fått seg mer utdanning, jobb og familie, men bærer på en indre uro.

Flere års bitterhet og skuffelse kan avløses med håp og igjen samles til kollektiv handlekraft. «Denne gangen skal de faen ikke slippe unna.» Det vet jeg, for jeg har vært der selv. Det var det jeg følte da jeg først hørte Greta Thunberg tale.

Kanskje kan vi få en overraskelse allerede i dette valget. Det skal lite til før vi får rekordmange miljøengasjerte representanter på Stortinget.