Psykisk helse – den glemte sida av folkemordet

Vestlige medier har hovedsakelig forholdt seg til det sionistiske narrativet, også etter 7.oktober, som handler om at «Israel har rett til å forsvare seg». Narrativet handler om å benekte at sionistene bryter folkeretten når de begår folkemord i Palestina. Vestlige medier har gått med på dette premisset, og stort sett unnlatt å stille spørsmålet: «har man virkelig rett til å forsvare seg når man er en okkupant?» Eller: «hva er det som gjør at ikke palestinere har rett til å forsvare seg mot okkupasjon, og kreve et fritt Palestina?»

I stedet for å snakke om våpenhvile, hørte vi lenge krav om «humanitær pause». Mange mente vi heller ikke kunne si «krigsforbrytelser». Vi ble bedt om å vente på en omforent juridisk forklaring på denne nedslaktinga av sivile. Eller: «Nedslakting?» Nei, det er alltid sivile liv som går tapt når det er krig. De sa det selv om det var innført en total blokade, de sa det etter at hjem, skoler, sykehus, gudshus og flyktningeleire var bomba – og de sa det etter at man hadde brukt hvitt fosfor mot befolkninga i Gaza. Alt dette allerede i oktober 2023. «Men ikke kall det folkemord. Det må vi overlate til juristene.» Mange har jobba hardt dette året for å vise at palestinere er virkelige mennesker med virkelige følelser, og at de har det samme menneskeverdet som alle andre.

Fortsatt etterlyses offentlig fordømmelse av okkupasjonsmaktas krigsforbrytelse mot palestinere; angrep på og masseslakt av familiene og vennene til palestinere i Norge. Det norske samfunnssystemet – skoler, arbeidsplasser, kommuner, politikere, regjering, fagforeninger og humanitære organisasjoner – valgte å ignorere det som skjedde i Palestina etter 7.oktober ved å fremstå som «nøytrale».

Er det godt psykisk helsevern når palestinere ikke får snakke åpent om det som skjer i Palestina? Etter ett år med folkemord, hvor slitne er ikke palestinerne både psykisk og fysisk? Hva slags effekt har det på samfunnet at elever ikke kommer på skolen, at mange er sykmeldte? Hvordan kan man forvente at palestinere skal ha tillit til de verdiene som det norske samfunnet forfekter, når de ikke får oppfølging av sin psykiske helse under folkemordet? Identiteten som «norsk-palestiner» er det faktisk mange som har slutta å bruke. «Jeg er ikke norsk, jeg er en palestiner som bor i Norge på grunn av okkupasjonen.» Integrering går begge veier, men mange palestinere har inntrykk av at det er de som må jobbe med å integrere seg og være takknemlige, takknemlige for at de får lov å bo i Norge. Men det er på grunn av den ulovlige, sionistiske okkupasjonen at det bor så mange palestinere i Norge. Det er bakgrunnen for at det bor palestinere i nesten alle lokalsamfunn i Norge, og ellers i verden. Vesten har påført dem dette kollektive traumet.

Vi har det siste året hørt om ansatte i Norge som er blitt trua, har mista jobben, ikke blitt ansatt, blitt beskyldt for å være antisemittiske – fordi de støtter et fritt Palestina. Da blir man avskåret fra å snakke om følelsene og om sorgen, og man finner ikke noe sted å gå for å snakke om motløshet, sorg eller sinne. Stoltheten man har kjent på fordi man er norsk forvitrer. Man tviler på alt man har lært gjennom livet om det demokratiske Norge, landet med de gode verdiene, hvor vi alle er frie. I stedet er man rasende og frustrert på egen regjering og føler seg maktesløs. Er det egentlig frihet eller ytringsfrihet i Norge, når man må vokte seg for hva man sier?

Hvordan er systemet rundt barn og unge i skolen, og hvor er barnevern og PPT når det gjelder å tilby hjelp til familiene til de palestinske eller arabiskspråklige barna som er i skolen? Har de spurt dem om de trenger hjelp?

Har de vært offensive, eller har de vært fornøyde med at det kanskje ligger ei godt skjult lenke på kommunens hjemmeside? Psykisk helsehjelp – får de egentlig tilbud om det?

I en rapport om psykisk helse i Norge blant barn og unge, som ikke er direkte berørte av folkemordet, kommer det likevel fram at to tredjedeler av norske ungdommer også er sterkt berørt av grusomhetene som skjer i Gaza. Men i skolene i Norge har lærere fått høre at de må snakke balansert om det som skjer.

Samfunnet har kritisert palestinere, og de som støtter den palestinske saken, fordi den vestlige mentaliteten er kolonisert. De ser på okkupasjonen fra det perspektivet. Når familier i Gaza blir radert ut, når hjem på Vestbredden blir rasert og familiemedlemmer fengsles uten grunn, kan man ikke si at det er fordi sionistene har rett til å forsvare seg. Det er fordi Palestina er okkupert. Palestinere gjennomgår et folkemord, og de lever under apartheid. De fordrives, nektes frihet, rettferdighet og selvråderett i sitt eget land.

Dette siste året har humaniteten vår blitt satt på prøve, og verdens ledere har strøket. Det eneste folkeslaget som kan føle seg stolt i verden i dag må være palestinere. De har sin menneskelighet, sin verdighet og sin humanitet i behold.