Sørlendingers høye strømpris er i strid med energiloven

Som embetsmann i OED fra 1988 og fram til 2005 hadde jeg en helt sentral rolle i utformingen av energilovens formålsparagraf som fortsatt gjelder for norsk strømpolitikk. Men siden 2021 praktiseres kraftmarkedet med viktige avvik fra lovens forutsetning.

I forrige uke tok Vidar Udjus i Fvn opp viktige momenter knyttet til sørlendingenes urimelig høye strømpriser. Det kom da et innlegg fra Sveinung Rotevatn i partiet Venstre som forsvarte nivået på strømprisene uten å kommentere det juridiske grunnlag for kabelen til England i 2021 som ga dramatisk økte strømpriser lokalt.

Men fredag ga ordfører Bernander et klart budskap til Statnett om å ikke fornye kablene til Danmark for å sikre stabil strømpris i Agder. Det er et godt og viktig innspill fra Sørlandet til stortingets behandling av de høye strømprisene her i sør.

Fortsatt er det sider ved strømkostnadene i både Agder og resten av landet som trenger en mer grundig analyse juridisk, økonomisk og i forhold til energiloven.

Verdien av vannet i kraftmagasinene er ikke regnskapsført hos kraftselskapene. Og er derfor både juridisk og økonomisk eid av det norske folk via staten. Vannet får økonomisk verdi først når strøm produseres og selges i et marked. Disse verdiene må da, i tråd med energilovens formål, forvaltes til fordel for norske innbyggere. Det skjer ikke i dag.

Det er bygd strømnett mellom alle produsenter og kunder, men norske innbyggere må i dag betale det aller meste av nettkostnadene. Verdien av vann i magasiner selges i dag til en pris som gir overskudd hos produsentene, stort nok til å finansiere hele strømnettet.

Da jeg skrev energiloven i 1990, var utgangspunktet at staten organiserte kraftselskapers markedsrolle. Det norske samfunnet skulle dra nytte av vår billige vannkraft gjennom vår deltagelse i internasjonal økonomi. Våre vannressurser skulle prioriteres for produksjon av strømkrevende varer for eksport. Ikke eksport av strømmen i seg selv. Bare midlertidig utveksling med andre land skulle stabilisere norsk strømpris til et gunstig nasjonalt nivå.

Fra 1994 etablerte vi et tettere samarbeid med EU, men hovedstrategien i energiloven skulle ivaretas. Norsk vannkraft skulle prioritere utvikling av norsk økonomi. Dette varte helt til vi bygget ut økt eksportkapasitet til Tyskland og kabelen til England i 2021. Vann fra magasinene, eid av norske innbyggere, blir da solgt til utlandet og fører til en sterkt økt strømpris i sydlige Norge med økonomisk ulempe for norske innbyggere og næringsliv.

Verdien av vann i norske magasin disponeres ikke lenger til gunst for norske innbyggeres rolle i internasjonal økonomi. Det er i strid med de forutsetninger som ble lagt til grunn for utformingen av energilovens formålsparagraf i 1990, en lovparagraf som fortsatt gjelder.

Før energiloven kom finansierte kraftselskap hele strømnettet. Men overinvestering i kraft på 80-tallet ga tap i noen kraftselskap fordi energiloven ga lavere nasjonal kraftpris. For å unngå konkurser aksepterte departementet at strømkunder måtte betale nettleie inntil kraftverkenes økonomi bedret seg utover 90-tallet. Noen år etter 2010 var overskudd i kraftselskap blitt like stort som kostnad for norsk kraftnett fra produsent og fram til alle strømkunder. Men kundene har likevel, til i dag, fortsatt å betale en høy nettleie.

Hvorfor har vi ikke nå flyttet nettleien tilbake til vannkraftprodusentene? Kanskje fordi en tilpasning til EUs regler hindrer dette? EU har ikke billig vannkraft som kan finansiere nettet slik det er mulig i Norge! Økt eksportkapasitet flytter verdien av billig norsk vannkraft over til EU. Til ulempe for norske innbyggere, særlig i sørlige Norge. Norske strømkunder opplever enormt store variasjoner i strømpris gjennom året. Norsk næringsliv, særlig på Sørlandet, får da en svekket, usikker internasjonal konkurranseevne. Klart i strid med energilovens formålsparagraf om samfunnsmessighet for norske innbyggere.

Det er på tide at politikere både i Oslo og på Sørlandet tar inn over seg energilovens formelle grunnlag. Norske strømbrukere må ikke belastes investeringer i strømnett for kraftproduksjon utover det norske innbyggere trenger selv. Samarbeid med EU kan ha sin nytte, men verdien av vannet i våre magasiner skal brukes til nytte for norske innbyggere fordi de er de formelle eiere av vannet.

Rotevatn mener i sitt innlegg i Fvn lørdag 22.12 at vi vurderer vår nasjonale kraftsituasjon feil. Som medlem av Venstre siden 1985, og sentral embetsmann i OED på 90-tallet, mener jeg at Venstre i dag står for en energipolitikk i strid med energiloven jeg skrev som embetsmann i 1990.