Professor: Diplomatbarn har svakere rettslig beskyttelse enn andre barn

Diplomatisk immunitet skal beskytte diplomatfamilier i utlandet. Men hva hvis barna utsettes for fare i sitt eget hjem?

Michal Kjelseth har fortalt om fest, fyll og dop i oppveksten i utlandet.

Michael Kjelseth (37) fortalte nylig om sin oppvekst som diplomatsønn.

En tidligere hjelpearbeider ble i sommer dømt for overgrep mot ham gjennom flere år. Overgrepene skjedde mens moren jobbet ved norske ambassader. Mannen nekter straffskyld og har anket dommen. Dommen er dermed ikke rettskraftig.

Det internasjonale Røde Kors opplyser at mannen hadde diplomatisk immunitet for det han gjorde som deres representant, men ikke full immunitet.

Hør podkasten «Diplomatsønnens hemmelighet» her:

Ragnhild Bjørnsen er førsteamanuensis i psykologisk antropologi ved Universitetet Innlandet og har forsket på diplomatbarn.

– Store deler av disse barnas liv foregår bak lukkede porter. Det gir en usynlighet, sier hun til Aftenposten.

I 2022 undersøkte Bjørnsen og tre kolleger hvilke juridiske forpliktelser stater har til å beskytte diplomatbarn. Invisible children, untouchable cases? het forskningsartikkelen deres.

Den viser at det er fare for at uenigheter om et diplomatbarn eskalerer til konflikter mellom land.

Ragnhild Bjørnsen mener Michaels historie viser at kulturelle og strukturelle forhold rundt ham gjorde det mulig at overgrepene kunne pågå over mange år og på tvers av land. Foto: Privat

Bundet av internasjonale avtaler

Rundt 400 norske diplomatbarn er til enhver tid utenlands. For dem kan en internasjonal avtale stå i veien for deres trygghet.

Wien-konvensjonen om diplomatisk immunitet gjelder i alle land som har sluttet seg til den. Det samme gjør FNs barnekonvensjon.

– Den europeiske menneskerettskonvensjonen gir dessuten barn rett til et godt privatliv. Men ingen av disse internasjonale avtalene veier mer enn de andre. Og ingen av dem sier hvordan en stat skal oppfylle sine rettslige forpliktelser overfor barn, sier Julia Franziska Köhler-Olsen.

Hun er professor i rettsvitenskap ved Oslo Met og en av Bjørnsens medforfattere.

Så hvordan skal de ulike avtalene vektes?

Fant bare fire saker

Forskerne har bare funnet fire saker der disse juridiske spørsmålene er blitt prøvd i praksis.

– I 2021 prøvde retten i Storbritannia hvor langt nasjonale myndigheter kan gå inn i en diplomatfamilie der det var bekymring for barna, forteller Köhler-Olsen.

– De kom til at Wien-konvensjonen gjelder. Den måtte overholdes – selv om mottagerlandet mente familien utgjorde en risiko for barna.

Domstolen kunne ikke se hvordan familien kunne beskyttes mot gjengjeldelse hvis de ikke hadde immunitet, forklarer hun.

– Den mente at det fantes muligheter til å beskytte diplomatbarn selv om myndighetene ikke kunne bruke de samme tiltakene som de bruker overfor andre familier.

– Svakere beskyttelse enn andre

Hvis norske domstoler vurderer Wienkonvensjonen på samme måte som den britiske, betyr det at norske myndigheter ikke kan bruke rettsstaten hvis de er bekymret for diplomatbarn som befinner seg her, påpeker Julia Köhler-Olsen.

– De kan ikke koble inn barnevernet. UD kan bare gå i dialog med det landet som har sendt ut familien. Si at vi mistenker at barna ikke har det bra og at hjemlandet må gjøre noe.

Men det krever god politisk dialog mellom de to statene, og at saken ikke ender i et politisk spill eller krangel mellom to land.

– Hva kan de gjøre da?

– Man kan lage rettslig bindende avtaler som sier at mottagerland skal kontakte staten som har sendt ut familien, uten å frykte for gjengjeldelse. Og man kan lage avtaler som forplikter hjemlandet til å hente hjem familier man er bekymret for, eller til å frata dem diplomatstatusen, sier hun.

– Men uten slike avtaler, har diplomatbarn svakere rettslig beskyttelse enn andre barn. Man må stole på at hjemlandet gjør det rette.

Utenriksdepartementet mener det er foreldrene som har ansvar for barna, uavhengig av om de jobber i Norge eller utlandet. Foto: Tor Erik Schroder / NTB

Hva skjer med norske diplomater i utlandet?

De har plikt til å respektere lovene og reglene i det landet de jobber i – også barnevernslovgivningen deres, understreker Mathias Rognved.

Han er seniorrådgiver i UD.

Men reglene om immunitet og ukrenkelighet gjør at det er begrenset hvilke tiltak andre lands barnevern kan sette inn. De kan gjøre undersøkelser og tilby hjelp og støtte, men ikke iverksette tvangstiltak, opplyser han.

UD mener likevel at det finnes virkemidler. Hvis barnevernet i et annet land er bekymret for en norsk diplomatfamilie, kan de be sitt utenriksdepartementet om å ta opp saken med den norske ambassaden, påpeker rådgiveren. Er det grunn til bekymring, kan UD si ja til full oppfølging fra barnevernet i landet familien bor i.

Utenriksdepartementet kan også undersøke saken selv. I alvorlige tilfeller kan de be familien flytte hjem for å få oppfølging av norsk barnevern her hjemme.