På en av skolene ropte noen fra salen: «Kom deg ut av landet – stem Frp!»

Hashim Abdi (20) er stortingsrepresentant for Østfold Arbeiderparti. Foto: Aftenposten

Jeg opplevde det selv under årets skolevalgkamp. På en av skolene ropte noen fra salen: «Kom deg ut av landet – stem Frp!»

Mange snakker om at unge mennesker i dag er mer engasjerte i politikk enn før. At det rundt hver eneste pokerbord på «guttakvelder» snakkes om politikk.

Jeg møter ungdom hver uke som vil stille spørsmål, lære mer og delta i samtaler om hvordan vi kan skape et bedre samfunn. Det er utrolig kult å se.

Samtidig er det en annen side ved virkeligheten. Mange unge, særlig de med minoritetsbakgrunn, forteller meg at de kjenner mer på uro og stress når de tar del i samfunnsdebatten. Det er ikke fordi de tåler mindre – det er fordi klimaet rundt oss har endret seg.

Ord oppstår ikke i et vakuum

Ordskiftet er blitt hardere, og terskelen for hva som kan sies høyt, er blitt lavere. Når hets og fiendtlige kommentarer flyttes inn i det offentlige rom, blir det vanskeligere å stå i debatten. Små kommentarer, et blikk eller en setning kan være nok til å gi en følelse av at man ikke hører til.

Jeg opplevde det selv under årets skolevalgkamp. På en av skolene ropte noen fra salen: «Kom deg ut av landet – stem Frp!»

Det er ikke første gang jeg har fått slike kommentarer, og jeg er dessverre redd det heller ikke blir den siste. Men poenget er at slike ord ikke bare oppstår i et vakuum. De blir mulige fordi samfunnsklimaet rundt oss er i endring.

Jeg vil være tydelig: Dette er ikke Fremskrittspartiets «skyld». De kan ikke holdes ansvarlig for hva en ungdom roper fra en skolebenk. Men samtidig deler de – som oss andre – et ansvar for å si ifra og sette grenser. Og det er her jeg savner noe viktig: Jeg kan telle på én hånd hvor ofte jeg har hørt Sylvi Listhaug eller andre Frp-politikere si noe godt om minoritetsungdom. Det skjer nesten aldri.

Derfor trenger vi et oppgjør med måten vi snakker om hverandre på.

Nå kommer sikkert en eller annen Frp-politiker til å klappe seg selv på skulderen og si at «vi er de eneste som tør å ta de harde debattene om innvandring og minoritetsmiljøene». Men det stemmer ikke. Vi skal – og vi må – tørre å ta de debattene. Vi skal konfrontere de vonde sannhetene. Vi skal snakke om integrering, kriminalitet, utenforskap og utfordringer i samfunnet.

Men vi må gjøre det på en anstendig måte, i en anstendig debatt, der vi diskuterer sak og løsninger – ikke mennesker og grupper.

For forskjellen ligger ikke i om man tør å ta debatten, men i hvordan man velger å ta den. Et ordskifte som bygger fellesskap og løsninger, er noe helt annet enn et ordskifte som bidrar til mer mistillit og avstand.

Gi plass til uenighet og respekt

Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi ønsker. Jeg møter hver uke ungdommer som vil bidra, som vil engasjere seg, og som vil gjøre Norge til et enda bedre land. De fortjener å bli møtt med respekt, ikke mistenkeliggjøring.

Hvis vi klarer å skape et ordskifte som gir plass til både uenighet og respekt, så vinner vi alle på det. Da kan vi diskutere utfordringer åpent, uten at unge mennesker sitter igjen med en følelse av ikke å høre til.

Vi trenger ikke å være enige om alt, men vi bør være enige om én ting: At alle ungdommer i Norge, uansett bakgrunn, skal føle at de har en fremtid her.