Problemene i klasserommet angår oss alle

Tegning: Arne Nøst

«Safe space»-begrepet synes ikke å gjelde lærerstanden.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Mandag var årets første skoledag. I det siste har vi hatt debatter om oppskakende ord og ytringer i undervisningen. Det er en vanskelig grenseoppgang mellom etisk bevissthet og lammende selvsensur. Lærerne står midt i dette og har en formidabel oppgave på vegne av oss alle.

Dette er bakgrunnen for at Stiftelsen Fritt Ord i går tildelte lærere ved Oslo katedralskole Fritt Ords Honnør for å skape opplyst debatt om ubehagelige ytringers plass i skolen.

37 lærere ved Oslo katedralskole skrev kronikken «Vi blir anklaget for rasisme når vi underviser om rasisme», som ble publisert i Aftenposten 15. mai i år. Teksten har skapt debatt og tar opp viktige spørsmål som fortsatt vil bli – og bør bli – diskutert fremover.

Utgangspunktet for kronikken er påstander om at lærerne gjør elevene urett ved å innlemme tekster i undervisningen som beskriver rasisme og bruker belastende ord. I innlegget tar lærerne et klart standpunkt om at også tekster som er ubehagelige og vonde, har en selvsagt plass i skolen.

Som de skriver: «Vi skal trene elevene i å forholde seg til en tidvis utålelig virkelighet og historie.»

Sårbare grupper

Kronikken tok oss, med enkle ord, inn til kjernen av læreres formidable oppgaver i dagens sammensatte klasserom. Mangfoldsskolen har brakt med seg viktig aktsomhet overfor sårbare grupper. Temaer som rasisme, hat, religion, kjønn, legning og historiske overgrep risikerer å oppskake eller såre enkeltelever eller grupper.

Rasisme, sexisme og hån er reelle størrelser i dagens norske skole, så refleksjon, beredskap og tilrettelegging er nødvendige redskaper i undervisningen. Elevenes ve og vel er et vesentlig forhold, og alle i klasserommet skal lære sensitivitet overfor diskriminering.

Samtidig kan ikke forsiktigheten trumfe lærergjerningens helt sentrale, doble oppgave: å utruste elevene med kunnskap og ferdigheter til å mestre en motsetningsfylt virkelighet i et åpent demokratisk samfunn.

Katta-lærernes refleksjoner viser at dette oppdraget er blitt svært vanskelig i dagens skolevirkelighet. Lærergjerningen i dag krever mot og klokskap til å håndtere dilemmaer de færreste kunne forestille seg for bare få år siden. Læreren balanserer på en knivsegg med potensielt truende konsekvenser. Og presset kommer fra mange kanter samtidig.

De får klager fra foreldre og elever når et skuespill oppleves som upassende, en tekst vekker vonde følelser, eller en film er for seksualisert.

«Lærere blir anklaget for rasisme for å vise primærkilder som er en viktig del av historien», heter det i kronikken. Elever ønsker stadig fritak når utsatte temaer er på dagsordenen.

Og dessuten risikerer lærere å bli filmet i klasserommet og senere publisert digitalt ute av kontekst og med vinklede, ofte aggressive budskap. Filmingen skaper en uholdbar arbeidssituasjon for lærere og er ødeleggende for læringsmiljøet.

Sårbarhet er én ting, trusler noe annet. Dette er ikke trivielt i dagens offentlighet. Å si noe feil eller støtende i andres ører har fått fatale konsekvenser i sammenhenger som ligner våre. Drapet på læreren Samuel Paty i Frankrike i 2020, etter undervisning om ytringsfrihet og tegninger av profeten Muhammed, er et ytterliggående eksempel som kan synes drøyt i en norsk kontekst, men som også norske lærere har merket seg.

Vold mot lærere er blitt et tema også i norsk skole. «Safe space»-begrepet synes ikke å gjelde lærerstanden.

Et heksebrygg av tendenser

Læreres autoritet og relative autonomi er ikke et nytt tema i skolen, men dagens situasjon representerer et heksebrygg av foruroligende tendenser. Vi i Fritt Ord er i denne sammenhengen mest opptatt av lærergjerningens betydning for opplæring til ytringsfrihet, meningsutveksling, kritisk refleksjon og ikkevoldelig konfliktløsning.

Her er lærerne ved Oslo Katedralskole fotografert i forbindelse med at de mottar Fritt Ords honnørpris. Foto: Adrian Nielsen, Fritt Ord

Strukturelle og sosiale problemer i klasserommet angår oss alle. Det angår samfunnet i dypeste forstand og vår fremtid som et trygt, tillitsbasert og aktivt liberaldemokratisk samfunn. Skolen spiller en fundamental rolle i utviklingen av et velfungerende medborgerskap. Trening i å håndtere og praktisere ytringsfrihet – uenighet med ord – fra et tidlig tidspunkt er uvurderlig i denne sammenhengen.

Begrepene dannelse eller allmenndannelse – utviklingen av gavns mennesker, som det til og med het før i tiden – er ikke mindre viktig i dag. Skolen skal medvirke til å skape samfunnsmedlemmer som fungerer godt – bidrar i fellesskapet, bidrar til å videreføre de grunnleggende elementene i et velfungerende demokrati. Dette er store ord, men vi må tørre å uttrykke dem. Det er alvor.

Et demografisk og kulturelt langt mer sammensatt samfunn krever autoritative stemmer i den institusjonen som skal stå for kunnskapsformidling og opplæring i samfunnsfunksjonalitet. Elevene må lære kildekritikk – skille etterrettelighet fra falske nyheter og propaganda.

Katta-lærerne skriver: «Gjennom fortidens hendelser og nåtidens strukturer skal elevene trenes opp til å se hva som styrer menneskers tanker og gjerninger.»

Uenighet uten fiendskap

Elevene skal trenes opp i å tåle uenighet uten å gå amok eller utvikle varig konflikt og fiendskap. Det er særlig i denne forbindelse ytringsfrihet er så essensielt. Elevene må trenes i uenighet og åpenhet for ulike perspektiver – evnen til å forholde seg til kontroversielle temaer historisk og i samtiden. Demokrati forutsetter uredd meningsbrytning. Tåletrening i klasserommet er konfliktforebyggende i et samfunnsperspektiv.

Katta-lærernes kronikk er helt konkret og viser eksempler på sverting og sosial kontroll – tabuisering av ord. Det som trigget kronikken (selv om det viste seg å være basert på en misforståelse), var en omtale på Instagram-kontoen «Rasisme i Norge». Lærerne ble kritisert for å inkludere tekster i norsktimene der «n-ordet» ble brukt.

Utgangspunktet for kronikken er påstander om at lærerne gjør elevene urett ved å innlemme tekster i undervisningen som beskriver rasisme og bruker belastende ord. I kronikken tar lærerne et klart standpunkt om at også tekster som er ubehagelige og vonde, har en selvsagt plass i skolen.

Det kan etter hvert dreie seg om mange ord, men «n-ordet» står i en særstilling. Teksten som skapte uro og fordømmelse på Instagram, var Brynjulf Jung Tjønns dikt om Arve Beheim Karlsen, som for 25 år siden ble jaget i døden av en mobb som ropte «drep neger’n». Ordet ble i diktet gjentatt fem ganger og skapte uro i klassen, skriver lærerne. Men de sier videre: «Nettopp dette diktet var viktig for oss å lese.»

For mobben ble ikke dømt for rasisme den gangen, og diktet kunne derfor brukes som utgangspunkt for en viktig diskusjon i klassen om rasismen som eksisterer i dagens samfunn.

«I verste menings tid»

Lærernes valg her kan synes opplagt for mange, men debatten etter kronikken vitner om at det ikke er det. Anklager om å skape et utrygt skolemiljø er høyst reelle.

Tabuer som har utviklet seg, burde være et interessant tema for undervisning. Hva er den historiske forklaringen på at et ord vekker så sterke følelser? Men tabuer blir lett avskjermet fra kritisk vurdering – de eksisterer så å si pr. definisjon ikke. Og det kan bli et renhetsdriv i offentligheten, der distansert analyse blir nærmest umulig.

Tabuiseringen er blitt skapt som bolverk mot diskriminering og eksklusjon, men risikerer å havne i samme uføre – et redskap for fordømmelse snarere enn forståelse. Kravet om overholdelse av renhetsnormer er et forsøk på vending av definisjonsmakt fra «de sterke» til de utsatte. Men motmakten er også uttrykk for makt, som må tåle kritikk og utfordring når det gjelder legitimitet og fornuft.

Tabuer blir gjerne en invitasjon til provokasjon og polarisering. På den ene siden utdefinering, neglisjering, diskriminering og rasisme, på den andre siden aktivistgruppers iver etter å lukke, rense, hindre, fjerne, for å bruke forfatter Lena Anderssons formulering. Det er en vanskelig grenseoppgang mellom etisk bevissthet og lammende selvsensur. Lærerne står midt i dette skismaet og har en formidabel oppgave på vegne av oss alle.

Kanskje er klimaet nå et uttrykk for en type overkorrigering av tidligere tiders grove feil og overgrep. Kanskje kan tabuisering og beordring avløses av argumenter og overbevisning, og elever i skolen læres opp til å bli spørrende, selvstendige og kritiske – rustet til å leve med flertydighet og et ikke-fundamentalistisk forhold til ord. Katta-lærernes tilnærming er en god begynnelse på dette.

Vi lever i «verste menings tid», sier forfatteren Lars Saabye Christensen. Jeg vil tilføye: i «svart-hvitt-ernes tid». Avslutningen på lærernes kronikk i Aftenposten gir oss håp for veien videre.

De skriver:

«Vi vil fortsette med å lese dikt som inneholder ord som vekker avsky. Vi skal heller ikke gjemme primærkilder som inneholder rasistiske utsagn, eller ignorere grusomme folkemord. Men vi lover å gjøre alt i vår makt for å klare å sette det vonde i en kontekst slik at elevene forstår sammenhengen og klarer å forholde seg til ytringen i en analytisk kontekst.»