Politiske jordskjelv er den nye normalen

Hva har så ulike steder som Finnmark, Oppland og Østfold-byen Sarpsborg til felles?

Ett svar er at Frp den siste uka er målt til største parti.

For et år siden ville dette blitt omtalt som et jordskjelv og en sensasjon. Nå møtes det knapt med et skuldertrekk.

Frp har hatt en stigende formkurve hele året, og har på flere nasjonale enkeltmålinger gått forbi Høyre som landets største parti.

Maktbaser i forvitring

Det som er mest oppsiktsvekkende ved de lokale målingene, er at dette er fylker og kommuner der Arbeiderpartiet tradisjonelt har hatt en særegen og sterk posisjon.

Møtte du folk på gata, var sannsynligheten stor for at vedkommende var en Ap-velger.

Gikk du videre inn på rådhuset, var det enda større sannsynlighet for at kommunen eller fylket var styrt av en Ap-ordfører.

Da NRK Dagsrevyen sist uke spurte folk på gata i Innlandet hvem de skulle stemme på, svarte de Frp – med stor frimodighet.

Vi skal nok ikke veldig langt tilbake i tid før det neppe var like enkelt å stå fram som Frp-velger på TV i beste sendetid i et rødgrønt kjerneområde.

Nå står alle disse Ap-bastionene for fall.

Arbeiderpartiet er åpenbart i krise. Men enda verre for partiet er det at velgergrunnlaget deres er i full forvitring.

For det sier også noe om hvilke velgere som forlater Ap, og som i strie strømmer søker mot Frp.

Det er gjerne folk med tradisjonell arbeiderbakgrunn. Som ikke har universitetsutdanning eller de høyeste lønningene. Mange bor i mellomstore og små kommuner.

I tillegg ser vi at Frp gjør det svært godt hos de unge, særlig blant menn.

Vanlige folk, som noen før har prøvd å kalle dem.

Utdanning er kanskje den faktoren som i størst grad påvirker våre partivalg. På bakgrunnstall ser vi at Frp er sterkt overrepresentert hos velgere med lav eller ingen utdanning, og nesten fraværende blant velgere med de høyeste utdanningene.

En annen gruppe som Arbeiderpartiet ikke lenger kan ta for gitt, er velgere med innvandrerbakgrunn. Ikke bare har grepet Ap har hatt om disse velgerne løsnet. Nå ser vi også en høyredreining blant innvandrervelgerne.

Snur opp ned på alt

Denne tendensen er åpenbar i det amerikanske valget. Der har det skjedd et stort bytte av velgere mellom partiene.

Donald Trump har rett og slett snudd opp ned på det partipolitiske landskapet.

Oppskriften på valgseier er at han har fått et jerngrep om arbeiderklassen. Velgere med lav utdannelse og slunken lommebok vender seg i stadig større grad mot ham og det republikanske partiet.

Vi så også at latinoer og svarte velgere i mye større grad stemte på Trump. Dette er velgergrupper som demokratene tidligere har hatt i sin hule hånd.

Og som noen vil hevde at «ikke vet sitt eget beste» når de nå vender seg mot Trump.

Demokratene framstår stadig mer som et parti for høyt utdannede i de store byene. (U) populært kalt elitene.

De har tilnærmet 100 prosent støtte blant europeere og superstjerner som Beyoncé og Taylor Swift. Men det holdt ikke til å vinne valget.

Tvert imot ble nederlaget mye større for demokratene enn de fleste hadde spådd.

Det nye folkepartiet

At Ap her hjemme har mistet grep om sine tradisjonelle velgere, har vi sett før. Vi fikk en forsmak gjennom Senterpartiets sterke vekst, særlig i Nord-Norge. Var Sp, et parti uten sterke røtter i nord, i ferd med å bli det nye folkepartiet?

Svaret viste seg å være nei.

Det så vi på det elleville fallet etter at partiet gikk i regjering. På fire år mistet Sp nærmest fire av fem velgere i vårt nordligste fylke.

Da Sp fikk 24,1 prosent av velgerne ved fylkestingsvalget i 2019, vant de mye på at Finnmark skulle gjenoppstå som eget fylke.

Nå viser NRK og Altapostens ferske måling at Frp ville fått støtte fra 24,4 prosent av velgerne dersom det var stortingsvalg i dag.

Som et lite apropos mener Frp at fylkeskommunene skal legges ned.

Lærdommen er at velgerne er blitt like trofaste som en tinderdate.

Nå er velgere flest til låns, også i det som har vært tradisjonelle kjerneområder.

Velgerne er mindre lojale, de hopper fra parti til parti, også mellom partier som politisk og kulturelt står svært langt unna hverandre.

Det rammer særlig Arbeiderpartiet, som har hatt et stort grunnfjell av velgere.

Og alt tyder på at dette bare vil forsterke seg.

Look to Danmark

I Danmark, som norsk politikk har en tendens til å dilte etter, omtalte forskere det siste valget som «en tsunami».

Aldri før har flere velgere byttet parti (53 prosent), vært i tvil da valgkampen startet (66 prosent) eller vært mer opptatt av partilederens egenskaper enn av selve partiet.

Valgforskere kalte det en voldsom utvikling i demokratiet, og stilte spørsmål ved om den politiske stabiliteten ville bli utfordret.

For å sitere valgforsker Kasper Møller i Berlingske:

«Partiene er ikke lenger bastioner for ideologi – de er brands, som tegnes av en partileder. Det betyr, at man som parti kan tape oppslutning meget hurtig. Og at partiene ofte vil være i villrede, fordi de hele tiden må flytte seg for å fange velgerne.»

Trenden vil åpenbart påvirke norsk politikk ytterligere. Og oss som skal prøve å forutse og forstå hvordan velgerne beveger seg.

Men akkurat det er det minste problemet.