Oljefondets etikk til eksamen etter Bet Shemesh-avsløringen

Fondets institusjonelle arkitektur er kompleks nok til å slite ut både journalister og politikere som leter etter entydig ansvar, skriver Walied Andreas Aarab Færevik. Bildet: Demonstranter utenfor Finansdepartementet. Foto: Monica Strømdahl, Aftenposten

Oljefondet liker å fremheve sine etiske retningslinjer. Avsløringen i Beit Shemesh setter disse på en alvorlig prøve.

Da det ble kjent at Oljefondet eier litt over 2 prosent av det israelske forsvarsselskapet Beit Shemesh Engines, kom reaksjonene umiddelbart. Statsminister Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet (Ap) ba Finansdepartementet om en avklaring.

Opposisjonspartier krevde salg av aksjene og stilte spørsmål ved både finansminister Jens Stoltenbergs og Oljefondets sjef Nicolai Tangens dømmekraft. Saken sprengte rammen for de vanlige, teknokratiske fondsdiskusjonene.

Men ingen kunne effektivt forklare hvem som hadde ansvaret, eller hvorfor fondet i det hele tatt kunne eie slike aksjer.

Oljefondet kjøpte de første Bet Shemesh-aksjene i 2023, etter Israels militæroperasjon i Gaza. Ved utgangen av 2024 var posten mer enn doblet og verdt omtrent 172 millioner kroner. Summen er beskjeden i et porteføljeperspektiv, men tidspunktet og symbolikken gjorde investeringen politisk og etisk betent.

Et sammensatt risikobilde

Bet Shemesh-saken berører flere følsomme temaer:

• Oljefondets omdømme som ansvarlig investor. Fondet markedsføres som etisk forbilde. Den historien sprekker når slike investeringer avdekkes først gjennom mediene.
• Regjeringens troverdighet før valget. Opposisjonen beskriver saken som en systemsvikt.
• Norges rolle som nøytral megler i Midtøsten. Det er vanskelig å kombinere med statlig eierskap i et sentralt våpenleverandørselskap.
• Fondets etiske rammeverk. Mange antar at alle problematiske selskaper filtreres på forhånd, men det stemmer bare delvis.
• Oljefondets uavhengighet. Opererer forvalteren virkelig på armlengdes avstand fra politiske krav?

Alle punktene krever åpne, etterprøvbare svar. Men fondets institusjonelle arkitektur er kompleks nok til å slite ut både journalister og politikere som leter etter entydig ansvar.

Hvilke filtre finnes, og hvilke finnes ikke?

Oljefondet har produktbasert forhåndsekskludering: Selskaper med virksomhet i kjernefysiske våpen, klasevåpen, landminer, tobakk og kull fjernes før investering. Utover dette finnes ingen automatisk screening mot krigsforbrytelser, menneskerettighetsbrudd eller miljøskade. Slike forhold behandles etter at aksjer er kjøpt.

Det skjer gjennom Etikkrådet. Det er et organ oppnevnt av Finansdepartementet, men faglig uavhengig. Rådet overvåker porteføljen, prioriterer saker og kan anbefale observasjon eller utelukkelse. Anbefalingen sendes til Norges Banks hovedstyre, som tar den endelige beslutningen. Oljefondet gjennomfører vedtaket og står for all eierskapsdialog.

En ekspertgruppe leverte riktignok en rapport over israelske selskaper til departementet i juni 2025, men hva som deretter skjedde, er uklart.

Observasjon eller utelukkelse?

Observasjon fungerer som et pressmiddel: Selskapet blir varslet og følges tett. Utelukkelse er derimot offentlig og endelig. Oljefondets eierskapsteam argumenterer ofte for at dialog er mer effektivt enn salg. Forskningen gir dem delvis rett. Men systemet forutsetter rask identifisering av risikoselskaper. I Bet Shemesh-tilfellet sviktet nettopp det.

Hvem har ansvaret?

Stortinget vedtar lovgrunnlaget og de etiske retningslinjene.

Finansdepartementet eier fondet på vegne av folket og oppnevner Etikkrådet, men behandler ikke enkeltsaker.

Etikkrådet gir råd.

Norges Banks hovedstyre avgjør observasjon eller utelukkelse.

Oljefondet gjennomfører beslutningen og driver dialogen.

Arbeidsdelingen beskytter fondet mot kortsiktig politikk, men gjør det vanskelig å peke på én skyldig når noe glipper. I normale tider går dette bra. I en krise blir uklarheten et problem i seg selv.

En pedagogisk utfordring

Bet Shemesh-saken er en stresstest av hele systemet og evnen norske myndigheter har til å stå til ansvar for et fond som er både teknokratisk og politisk på én gang.

Vi ser et kommunikasjonshavari. Regjeringen, Norges Bank og Oljefondet må nå forklare for Stortinget, velgerne og omverdenen hvorfor et selskap med tett tilknytning til Gaza-krigen ble kjøpt etter at konflikten brøt ut, og hvorfor ingen oppdaget det underveis.

Fondets design er bevisst saktegående: Prosessene skal hindre forhastede beslutninger og politisering. Den fordelen blir ulempen når omverdenen krever raske svar. Reagerer regjeringen for raskt, kan den svekke armlengdeprinsippet. Reagerer den for sent, forvitrer tilliten.

Et sted midt imellom ligger Oljefondets langsiktige troverdighet, ikke bare som finansiell stormakt, men som moralsk aktør i verdensøkonomien.