De første tegnene kom på fotballbanen.
– Jeg kunne ikke løpe like fort lenger. Jeg fikk det ikke helt til og ble irritert over det, sier Oliver Njåstad.
Så kjente han små klumper i tinningen, skulderen og ribbeinet. Deretter store smerter.
Etter mange prøver og undersøkelser, fikk Oliver konstatert at han hadde lymfekreft.
Allerede dagen etter måtte han komme inn og starte behandling på sykehuset.
– Jeg ble ganske skremt. Det var en skummel og ekkel følelse. Jeg sov ikke den natten.
Ble sykere og sykere
Den aller første cellegiftkuren fikk han på sin egen trettenårsdag.
Behandlingen ble langvarig. Han måtte gå på cellegift i ett og ett halvt år. Han mistet håret og var «inn og ut» av sykehuset.
Cellegiften så først ut til å virke. Og han ble erklært frisk.
Men etter kort tid kom tilbakefallet.
Rundt juletider i fjor var Oliver skikkelig dårlig. Han hadde store, svarte svulster flere steder i skjelettet. Han spiste ikke og gikk masse ned i vekt.
– Jeg gikk rundt med konstant angst og uro. Jeg måtte trappe opp på morfin, fordi jeg hadde så vondt i kneet. Jeg lå hele tiden. Jeg greide så vidt å gå, for jeg hadde så vondt.
Han fikk sterkere og ulike typer cellegift. Men kroppen responderte ikke. Han ble bare sykere og sykere.
– Ikke så mye å spille på
Legene sto fast. For tilbakefall er ikke vanlig for denne krefttypen. Ni av ti blir friske.
– For de få som får tilbakefall, så er det ikke så mye å spille på, forklarer overlege Maria Winther Gunnes ved barneavdelingen ved Haukeland universitetssjukehus.
De ga Oliver nye kombinasjoner av cellegift. Det fungerte litt, men ikke godt nok.
Overlegen diskuterte ulike muligheter med kollegaer i Norden, Tyskland og USA. Men de hadde ikke erfaring med hvordan hans sykdom oppførte seg når den kom tilbake.
– Vi fikk lite konkrete råd og tips når sykdommen responderte så lite på vår standardbehandling. Vi endte opp med å ta en sjanse, sier Gunnes.
Lagde en hær
Overlegen ønsket å prøve en immunterapi med genmodifiserte immunceller (CAR-T). En behandling som har hatt effekt på andre beslektede sykdommer, som blodkreft.
– Det er som er hær med kreftspisende celler. De finner kreftcellene og lar stort sett friske celler være i fred, sier hun.
Det var stor usikkerhet knyttet til om CAR-T-cellene ville nå frem i skjelettet, der sykdommen satt.
Problemet var også at behandlingen var kostbar. I tillegg hadde den aldri blitt testet på denne typen lymfekreft i Norge. Overlegen fikk den likevel godkjent av fagdirektøren i Helse Bergen.
– Vi var veldig spente. Det er en veldig eksperimentell behandling i denne settingen, sier Gunnes.
Men det var verdt et forsøk.
Uten en annen behandling ville uansett ikke Oliver overleve.
– Det ville gått rimelig fort. Sykdommen ville vært ute av kontroll, sier hun.
«Nå er jeg frisk»
I januar i år hadde Oliver så sterke smerter at han satt i rullestol.
Familien klarte så vidt å frakte han til Rikshospitalet i Oslo, der han skulle få behandlingen.
Det tok ett og et halvt minutt å sette inn CAR-T-cellene i kroppen.
– Oliver fikk intense smerter der kreften satt: I kneet, bekkenet og i ryggen, forklarer morens hans, Hilde Økland.
Legene sa at det var et godt tegn. Da ble kreftcellene angrepet.
Sønnen fikk feber. Han ble overvåket og fikk morfin dag og natt. Så skjedde det et lite mirakel inne på det lille sykehusrommet.
Etter ti dager reiste han seg opp fra sykesengen, og sa: «Nå er jeg frisk».
Moren viser med stor munn og våte øyne hvordan hun reagerte.
«Hva sier du?», spurte hun sønnen sin. Oliver svarte at han kunne gå. Han hadde ikke smerter lenger.
– Det gikk så fort. Det var som en penicillinkur. Som om han hadde infeksjon og fikk antibiotika og ble frisk, sier hun.
Svulstene forsvant
MR-bildene bekreftet følelsen. De store, svarte, smertefulle flekkene var helt borte.
Legene var forberedt på at behandlingen kunne slutte å virke etter en stund. For mange er effekten kortvarig. Da står man i samme vanskelige situasjon som før immunterapien.
Det ser ikke ut til å være tilfelle her.
Etter ni måneder er Oliver helt frisk, uten noen tegn til kreftsykdom.
– Jeg begynte å se lyst på ting igjen. Jeg kunne gå uten å ha vondt og trappe ned på smertestillende, forteller Oliver.
Men for bare ti år siden hadde han nok ikke overlevd.
– Dette er en solskinnshistorie. Dette er noe vi ikke hadde tilgjengelig for bare noen få år siden. Da hadde ikke vi hatt flere verktøy igjen i skuffen, sier Gunnes.
Fra rullestol til motorsykkel
Oliver måtte bygge seg opp og trappe ned på morfin. Så fikk han lyst til å gjøre ting igjen.
– Det første jeg gjorde var å gå på butikken og kjøpe meg en lettmotorsykkel og motorsykkelklær, forteller han.
Etter et par dager fikk han matlyst og klarte å spise en hel biff alene.
– De kunne faktisk se på blodprøvene etterpå at han hadde spist kjøtt, ler moren.
Det er snart ett år siden han fikk behandlingen på Rikshospitalet. Fortsatt går han til kontroller på sykehuset hver måned.
Men ellers har han en normal hverdag. Han går på skolen, møter venner og trener nesten hver dag. Målet hans er å løpe Bergen City Marton neste år.
– Jeg begynner å bli i ganske god form. Det er en helt fantastisk følelse å slippe å ha vondt, sier han.
Se intervju med Oliver og moren hans under:
Høyere plass i hierarkiet
Krefttypen som Oliver fikk er ikke en «folkesykdom», og de aller fleste blir friske. Likevel kan mirakelhistorien få betydning for andre som får kreft.
– Det kan hjelpe andre pasienter med lignende sykdomsforløp. Og det kan føre til at denne type behandling får høyere plass i hierarkiet, sier Gunnes.
Hun håper at man i fremtiden kan bruke mer immunterapi og mindre cellegift i kreftbehandling.
Og at behandlingstypen etter hvert kan utvides til å være effektiv på flere diagnoser, som hjernesvulster og nevroblastomer hos barn.
– Dette viser at vi hele tiden må tenke nytt og tenke litt videre. Særlig når vi er kommet til veis endre med standardbehandling, sier hun.
Hun understreker samtidig at det ikke er sikkert at behandlingen ville virket for alle.
Hei!
Tusen takk for at du leste saken! Tenker du på noe? Har du noe på hjertet som jeg burde skrive om?
Jeg blir veldig glad for en e-post.
Publisert 24.11.2024, kl. 11.55