Odins mamma: – Vi har søren ikke lært

Odin Olsen Andersgård skulle vært 24 år nå.

– Jeg klarer ikke å se ham for meg som så voksen. Men i hodet mitt er han heller ingen unge lenger. Kanskje heller på alder med Tuva. Jeg kjenner igjen noen av faktene hans i henne, sier mamma Katrine.

Odins lillesøster Tuva er blitt 19 år. I høst flyttet hun til Kongsvinger for å studere, men er i dag på besøk hos mamma i Aurskog.

Hun var bare åtte år den dagen Odin døde. På ettermiddagen 19.mars 2014 kom broren hjem fra skolen og slang fra seg sekken. Tuva satt med lekser på kjøkkenet sammen med mamma. Odin sa at han skulle ta en dusj. Så gikk han opp trappen.

Og kom aldri ned igjen.

Historien om Odin ble kjent gjennom VG i november 2014 og skapte et enormt engasjement over hele landet.

Tusenvis deltok i fakkeltog mot mobbing i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand. Både Kong Harald og statsminister Erna Solberg trakk frem Odin-saken i sine nyttårstaler. Og Odins mamma, Katrine Olsen Gillerdalen, sluttet i jobben for å vie seg til mobbesaken.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus konkluderte i sin tilsynsrapport at Aursmoen skole, som Odin gikk på, brøt opplæringsloven. Senere har loven blitt skjerpet for å sikre elever et tryggere skolemiljø.

Men sosiale medier har de siste årene blitt en enda viktigere del av unges liv, og nå er mobbetallene verre enn noensinne.

– Jeg kjenner på sinne når det kommer en ny sak i media som ligner på vår . Det viser at vi har søren ikke lært, sier Katrine Olsen Gillerdalen.

– Som samfunn må vi våkne opp og gjøre noe med dette.

Familien får aldri svar på hva som gikk for seg i det 13 år gamle hodet til Odin akkurat denne dagen.

Slik de ser det var ikke mobbingen på sitt verste i denne perioden. Etter at de hadde flyttet fra Lambertseter i Oslo til Aurskog på Romerike, hadde han fått en stor omgangskrets og det så ut til å gå bedre. Men så hadde kommentarene begynt å komme også her.

Kanskje ble han et lett bytte fordi han var litt stille og aldri tok igjen.

– Han hadde begynt å få håp om et nytt liv, men da han opplevde de nye stikkene, tror jeg begeret ble for fullt, sier Katrine.

Hun og Odins pappa Espen gikk fra hverandre da Odin var syv år, men har hele tiden hatt et godt samarbeid, og var enige om å være åpne om hva som skjedde med sønnen.

Det ble Katrine som uttalte seg i mediene, og senere skrev bok om Odin.

Espen synes det er riktig med nytt fokus på temaet nå.

– Det er på tide at vi voksne tør å si fra, og tar til oss at mobbing starter ved kjøkkenbordet. Vi har ingen flere unge å miste, sier han.

Hun er blitt boende i huset. Her kan hun fremdeles høre lyden av Odins sykkel, skrensende i grusen utenfor. Og den engasjerte praten fra rommet hans mens han spiller Playstation med kompiser. Og hun kan se ham for seg liggende i sofaen og oppta hele plassen.

Men rommet hans måtte pusses opp for at Tuva skulle klare å gå forbi det hver dag. En stund prøvde Katrine å bruke det som kontor, men fant aldri roen der. Så da Odins stebror Joakim ville overta rommet, føltes det riktig for alle.

Nå har både Joakim og Tuva flyttet hjemmefra.

– Mange synes det er deilig når ungene flytter ut, men jeg synes det er forferdelig. Heldigvis er Tuva bare litt over en time unna, sier Katrine.

Tuva var tett knyttet til den fem år eldre broren. Alt som skjedde den våren i 2014 er nesten hvisket bort fra minnet hennes.

– Det eneste jeg husker fra dagene etterpå er at mange kom hjem til oss, og at det hver natt var en i familien som sov på rommet mitt for å passe på meg, sier hun.

Hun har flere tatoveringer til minne om storebroren. Blant annet et barndomsbilde av de to på armen, og ordet «Dinamant» på halsen, som var slik Odin uttalte «diamant» som liten.

Hun har overtatt flere av brorens interesser, som bil og motorsykkel.

– Det er på en måte litt kult å gjøre noe av det jeg vet han ville gjort, sier Tuva.

– Når jeg kjører motorsykkel, så kommer jeg litt nærmere han på en måte. Det er litt terapitime å sitte på sykkelen.

Hun tror Odin hadde valgt å bli lastebilsjåfør, som faren. En stund ønsket Tuva det samme, men nå har hun bestemt seg for å bli sykepleier.

Alle i Aurskog kjenner brorens historie, men å være «søsteren til Odin» har ikke plaget henne.

– Jeg merker jo at folk behandler meg annerledes. For eksempel da jeg begynte på den samme ungdomsskolen som han hadde gått på, passet rektor og lærerne litt ekstra på meg. Det var jo der han gikk da det skjedde.

De har begge fått med seg Peder Angels historie, og synes det er vondt hver gang en ny «Odin-sak» kommer i mediene.

Peder Angels hjemsted Røros er blant stedene Katrine har vært og holdt foredrag om mobbing.

Han var 19 år da han tok livet sitt – på samme alder som Tuva.

– Jeg kjenner på fortvilelsen til disse foreldrene, og vet på en måte hvor i prosessen de er etter hvor lang tid det har gått etter dødsfallet, sier Katrine.

– Kan du beskrive prosessen din?

– Det første året var det bare snakk om å overleve. Etterhvert handlet det om hvordan jeg skulle leve videre, sier hun.

Hun forteller om starten, da det konstant flimret en film foran øynene hennes fra da hun fant ham.

De første årene tenkte hun på Odin hvert minutt. Så ble det fem minutter. Og etter hvert en time. Nå kan det gå enda lenger.

Hennes metode har vært «fake it till you make it».

Hun kunne ikke vise datteren at hun var lei seg hele tiden, så Katrine tok på seg et smil. Og fra Tuva, som gjerne ville snakke om broren, kom det stadige påminnelser om hva som var «typisk Odin» eller hva «Odin ville sagt». Etter hvert ble minnene om Odin til gode minner, også for Katrine, og smilet hennes ble ekte.

– Han pleide alltid å hoppe over de tre siste trinnene når han gikk ned trappa. Det er et av mange gode minner, og jeg klarer fortsatt å fremkalle lyden av det.

Men lyden av helikopter gjør henne bare kvalm.

– Det er lyden av ambulansehelikopteret som kom den dagen. Men jeg blir ikke lenger liggende i fosterstilling på bakken når jeg hører helikopterlyd, så jeg har kommet meg litt videre, sier Katrine.

Hun har ett råd til andre i sorg:

– Omgi deg bare med folk som gir deg krefter. Jeg har sluttet å bruke tid på folk som klager over små ting uten å gjøre noe med det. Jeg har nok blitt tydeligere enn før.

Katrine opplevde responsen etter Odin-saken som positiv, selv om det kunne være litt slitsomt å bli kjent igjen.

– Folk trodde de kjente meg og kunne plutselig komme bort for å gi meg en klem. Men jeg har aldri angret, for vi klarte å få fokus på mobbing, og nå trengs det igjen, sier hun.

– Noen ville kanskje følt på skam for å fortelle en slik historie fordi han ble mobbet, men det gjør det bare enda viktigere å fortelle den, mener Katrine.

Hun og Tuva viser oss vei opp trappen til andre etasje. Her er Odins gamle rom, og utenfor står minneskapet, med klokkene hans, favorittlegoen og noen leker.

– Ellers har vi bare noen få av tingene hans fremme her og der, så han er litt med oss i hverdagen, sier Katrine.

Og så har jeg overtatt triksesykkelen hans og noen jakker og capser, sier Tuva.

Hun har ikke selv vært plaget med mobbing, men er sterkt engasjert i problematikken, og følger med på nettet, der mye av mobbingen skjer.

– På Jodel legger folk ut bilder av andre bare for å plage dem, for eksempel hvis noen ser litt annerledes ut. Så henger andre seg på med kommentarer. Også på Snapchat blir folk mobbet i private stories. Hvis jeg får se noe sånt, så sier jeg fra, forteller Tuva.

Vennene hennes har også blitt mer oppmerksomme etter at hun har snakket om det, og flere av dem sier fra om det som ikke er greit.

– Mange tenker ikke over hvor vondt det kan oppleves å få små kommentarer mot seg. Eller å bli filmet og lagt ut.

Info

Trenger du noen å snakke med?

Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.

• Mental Helse: 116 123 / sidetmedord.mentalhelse.no
• Kirkens SOS: 22 40 00 40
• LEVE: 22 36 17 00

Spesielt for barn og unge:

• Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
• SnakkOmMobbing.no (chattetilbud drevet av Blå Kors)
• Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21

– Hva tror du skal til for å stoppe mobbingen?

– Jeg tror det er vanskelig å stoppe det helt, for det er jo noen som er drittsekker uansett. Kanskje noen selv er blitt plaget, og så bruker de andre for å føle seg bedre. Men jeg tror det hjelper hvis flere blir bevisste og sier fra, sier Tuva.

Mamma Katrine mener det er viktig at voksne tør å ta lederrollen.

– Tuva hadde en lærer som hadde full kontroll i klassen, men så snart hun var ute i permisjon, ble det kaos. Den ene voksne har så mye å si. Hvis «lederstillingen» i klasserommet er ledig, så er det et barn som tar den plassen, sier Katrine.

Hun støtter en mobilfri skole, og tror mer avlogging generelt er lurt.

– Mobbingen skjer på mobilen, helt under hodeputa om kvelden. Vi voksne må blande oss inn. Og så må vi snakke mer med ungene, både med guttene og jentene, om følelser og hvordan de virker.

Det tok litt tid å bestemme seg, men etter at Tuva var ute av huset, bestemte også Katrine seg for å flytte.

– Jeg er klar for å slippe huset og se fremover. Minnene tar jeg med meg videre, sier hun.

Katrine prøver å minne seg selv om noe viktig:

– Hvis Odin hadde levd, hadde han vært en gutt på 24 år som antagelig ikke bodde hjemme lenger, og da hadde jeg jo ikke tenkt på ham hele tiden. Det er helt naturlig, som med Tuva. Jeg tenker på henne hver dag, men ikke hele dagen.

Tips oss

Journalist

Journalist i VG, og jobber spesielt med nyhetsfeature og historiefortelling. Dekker de fleste temaer, men har skrevet mye om skole, oppvekst, psykisk helse, samfunn, portrettintervjuer og sterke skjebnehistorier. Har du noe interessant å fortelle om? Ta gjerne kontakt på therese@vg.no.

Journalist

Fotograf i VG siden 1989. Har dekket nyheter innenriks og utenriks. Mye sport og siden 2011 feature og historiefortelling. Er ekstra glad i å møte vanlige mennesker som har en historie å fortelle. Instagram: @linemfoto