Ny dødshjelp-debatt – flere partier kan snu

«Dette er en alvorstung anmodning – fra sønnen vår, på vegne av mange andre».

Slik startet kronikken som den kjente forskeren og Ap-politikeren Henrik Thune skrev om tapet av sin sønn i Aftenposten for noen dager siden.

Da kreftsykdommen kom tilbake i fjor, hadde sønnen Tobias (24) et tydelig budskap til foreldrene fra sykesengen:

«Hvis dette er kreften som er tilbake», sa han.

«Da vil jeg til Sveits eller Nederland.»

Begge land tilbyr hjelp til mennesker som ønsker å avslutte livet.

Thune var inntil nylig statssekretær på Statsministerens kontor, og håper kronikken kan åpne døren for en ny og lavmælt debatt om dødshjelp.

I første omgang ved at Stortinget setter ned en arbeidsgruppe til å vurdere de etiske og praktiske utfordringene ved å endre straffeloven.

– Tobias sitt prinsipp var helt enkelt: Det handler ikke om at alle må bli enig om rett og galt, og hva de ønsker. Det handler om hvem som har rett til å avgjøre når døden uansett er uunngåelig.

– Det er denne retten en kommisjon eller et utvalg bør vurdere.

– Skylder Tobias å diskutere hans siste ønske

Selv om dødshjelp-debatten tidvis har gått høyt i norske avisspalter, har den hatt mindre gjennomslag på Stortinget.

I dag er det kun Fremskrittspartiet som har vedtatt å tillate dødshjelp, men partiet bestilte ingen utredning da de styrte justisdepartementet mellom 2013–2021.

Nå er det imidlertid tegn til at frontene beveger på seg.

NRK er kjent med at flere partier har konkrete initiativer på gang for å få en utredning om aktiv dødshjelp inn i valgprogrammene som skal vedtas neste år.

Stortingsrepresentant for Ap, Mani Hussaini ble kjent med Tobias M. Thune i AUF.

– Vi skylder ham å diskutere hans siste ønske, sier Hussaini til NRK.

Gjennom sitt eget fylkeslag (Akershus) har han tatt initiativ til at Arbeiderpartiet skal gå inn for å utrede spørsmålet om selvbestemt dødshjelp på landsmøtet neste år.

– Det vil bidra til en mer opplyst debatt, sier han.

– Mennesket selv som må fatte disse beslutningene

Nicholas Wilkinson, som tidligere var SVs helsepolitiske talsperson på Stortinget, jobber nå sammen med partifeller om å løfte dødshjelp-debatten fram mot SV-landsmøtet neste år.

– Det var nesten flertall for fire år siden i SV, og jeg håper vi endelig kan jobbe for en utredning som vil gi kunnskap til å ordentlig vurdere legalisering av selvbestemt livsavslutning, sier han.

I 2020 sa landsmøtet til Venstre nei, men tiden for omkamper er ikke forbi.

– Respekten for menneskets integritet fordrer at det er mennesket selv som fatter beslutningene om eget liv og egen kropp, sier Margrethe Prahl Reusch i Akershus Venstre.

Forutsetningen er at vedkommende er «beslutningskompetent og fri fra ytre press».

– Det skal tungtveiende grunner til for å begrense denne retten, sier hun.

Fremskrittspartiet har tidligere foreslått utredning av dødshjelp for Stortinget, men står foreløpig alene om å ha standpunktet i prinsipprogrammet.

Helsepolitisk talsperson Bård Hoksrud sammenligner spørsmålet om dødshjelp med abortkampen på 1970-tallet.

– Det er fordi dette handler om den enkeltes verdier. Det er så personlig, sier han.

– Det er etiske dilemmaer som gjør debatten vanskelig, men jeg tror det hadde vært bra om vi hadde fått dette opp og vurdert.

Høyre og KrF advarer

Høyres Mathilde Tybring-Gjedde sier kronikken til Thune var sterk å lese, men at standpunktet hennes står fast.

– Det er også svært vanskelig å bestemme hvor grensen skal gå, og i mange land ser vi at grensene sklir ut og omfatter flere og flere pasientgrupper.

KrF-leder Dag Inge Ulstein kaller Nederland et skrekkeksempel.

– De legaliserte dødshjelp med strenge rammer for over 20 år siden. Siden er loven endret flere ganger, og langt flere har rett på hjelp til å dø. De som får innvilget dødshjelp blir stadig yngre, og terskelen blir lavere.

– Norge har og fortsetter å utvikle et godt tilbud for smertelindring og livshjelp. Det er her innsatsen må intensiveres og ressursene prioriteres.

– Likhetene mer slående enn forskjellene

I tillegg til de politiske implikasjonene har kronikken til Thune startet en etisk debatt om ansvaret til en lege som «bare» tilrettelegger for mennesker som ønsker å avslutte livet.

Ifølge Legeforeningen er legen som bringer til veie et dødbringende medikament fremdeles en aktiv og deltagende part – selv om den døende gjør den siste handlingen.

– Etisk og klinisk er likhetene mellom assistert selvmord og eutanasi mer slående enn forskjellene, særlig fra et legeetisk perspektiv, sier Morten Magelssen, som er leder ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

Han legger til:

– I begge tilfeller ønsker personen hjelp til å ta sitt eget liv, og en lege står sentralt i å yte denne hjelpen.

Til dette svarer Thune:

– Det er selvfølgelig avgjørende å beskytte leger og ivareta deres integritet. Og dette dreier seg om hvordan et system blir administrert og kan sentraliseres, blant annet utenom behandlende leger.

Han legger til:

– Jeg synes nok innvendingen gir legens rolle for stor betydning målt opp mot pasientens rett til å velge, i et vondt og svært alvorlig personlig spørsmål.

Les hele spørsmål/-svar-seansen med Thune under, og flere reaksjoner.