Norges frikjent i Strasbourg – klimadommen fra 2020 var ikke i strid med EMK

Artikkelen oppdateres

Tirsdag kunngjorde Menneskerettsdomstolen dom i saken Greenpeace og Natur og ungdom har anlagt mot Norge. Bakgrunnen er at organisasjonene i 2017 stevnet for å stoppe oljeletingen, med påstand om at 23. konsesjonsrunde var i strid med Norges klimaforpliktelser.

Det sentrale spørsmålet var om staten hadde adgang til å starte opp prosessen med leting i nye felter, uten å ta hensyn til klimautslippene fra forbrenningen av oljen som skal potensielt skal produseres fra disse feltene.

Saken ble i 2020 avgjort av Høyesterett i plenum, der staten vant, og det er denne avgjørelsen organisasjonene har klaget til Strasbourg. Parallelt har organisasjonenen reist et nytt søksmål, som fortsatt verserer for norske domstoler, men denne saken er ikke tema i dommen EMD offentliggjorde torsdag.

Les: Dette er forskjellen mellom klimasøksmål I og II

Nye rettskilder siden sist

I saken som nå er tema, Høyesteretts plenumsdom fra 2020, skrev Høyesterett at med «det innhaldet EMD fram til no har lagt inn i orda "direct and immediate", står det for meg klart at verknadene av dei moglege framtidige utsleppa som fylgje av konsesjonstildelingane i den 23. konsesjonsrunden ikkje fell inn under EMK artikkel 8».

Siden den gang har rettskildebildet endret seg, gjennom EMDs plenumsdom mot Sveits, fra 2024. Der konstaterte domstolen at EMK artikkel 8 «must be seen as encompassing a right for individuals to effective protection by the State authorities from serious adverse effects of climate change on their life, health, well-being and quality of life».

Med dette etablerte Strasbourg for første gang at retten til et levelig klima er en EMK-beskyttet rettighet, som potensielt kan forfølges i domstolene.

Ikke krenkelse

I dagens avgjørelse slår EMD fast at rettighetene som ble etablert i EMDs plenumsdom i saken mot Sveit, ikke strekker seg så langt som til å si at det norske vedtaket er i strid med artikkel 8.