Det hjelper ikke med lovnader til det ukrainske folket om pengestøtte langt frem i tid om Putin har valset over Ukraina i mellomtiden. Norge gir fremdeles for lite, for sent. Og det er svært alvorlig at regjeringen fortsatt ikke har tatt konsekvensene av sin egen analyse.
torsdag 26. september kl. 12:19Sist fredag skulle Støre-regjeringen presentere sin varslede økning av støtten til Ukraina, etter flere måneders venting. Det ble et stort mageplask.
Ikke en eneste krone ekstra kommer til Ukraina før nysalderingen i slutten av desember, hvor regjeringen varsler at det kun vil komme fem milliarder.
Fem milliarder er mye på et skolebudsjett, men dessverre er det småpenger i en industriell utmattelseskrig.
Utover de fem milliardene er det ingen økning av Nansen-programmet, men kun en endring av den tekniske utformingen. Regjeringen varsler at de vil forlenge Nansen-programmet med tre år, og at det skal innføres et «gulv» på 15 milliarder hvert år.
Selv om det selvsagt er fint med forutsigbarhet, hjelper det ikke med lovnader med langt frem i tid om Putin har valset over Ukraina i mellomtiden.
Ukrainas behov er enorme og akutte, og krigen kan, og bør, avgjøres lenge før 2030. For å sette det på spissen; ukrainere i dag vet ikke om de vil overleve morgendagen.
Det er krigens brutale sannhet. Flere vestlige land har sagt høyt og tydelig at deres mål er at Ukraina skal vinne krigen. Jeg etterlyser nok en gang den samme tydeligheten fra Støre og regjeringen.
I Dagsnytt 18 insisterte imidlertid Arbeiderpartiets Åsmund Aukrust på at «Norge gjør det vi kan for å støtte Ukraina nå». Det er så langt unna sannheten man kommer.
Norge har tjent minst 1500 milliarder kroner ekstra siden krigen brøt ut. Likevel bidrar vi bare med 15 milliarder i året. Mens andre land må ta opp lån for å finansiere Ukraina-støtten – Danmark har til og med kuttet en helligdag – vil ikke engang Norge åpne litt av vår gigantiske sparekonto.
For å sette det i perspektiv: Den militære støtten til Ukraina i 2024 er knapt én promille av Oljefondets verdi.
Før fredagens annonsering lå Norge på 17. plass i militær bistand til Ukraina målt mot BNP. Selv om vi muligens klatrer opp et par plasser etter økningen på slutten av året, er vi langt fra å gi mest.
Som den danske avisen DR poengterer: Norge er det rikeste landet i Norden – men også det nordiske landet som donerer minst til Ukraina.
Det er imidlertid ikke bare våre danske naboer som reagerer på hvor lite Norge gir til Ukraina. Svenske Dagbladet skriver på lederplass at Støre-regjeringen driver med «PR-triks», og kaller støtten for «monopolpenger».
For meg er det derfor uforståelig at regjeringen ikke øker støtten betraktelig. Norge er et av få land som har de finansielle musklene til å ta lederskap i støtten til Ukraina.
Vi er også muligens det eneste landet hvor et samlet parlament er enige om å støtte Ukraina.
Før sommeren vedtok alle partiene på Stortinget langtidsplanen for Forsvaret. Der er vi enige om at den mest effektive investeringen i vår egen sikkerhet er militær støtte til Ukraina. Så hvorfor tar vi ikke konsekvensen av vår egen analyse?
Norge har faktisk en reell mulighet til å påvirke utfallet av krigen. I motsetning til de fleste andre konflikter, er løsningen her forstemmende enkel:
Krigen i Ukraina kan vinnes med våpen og penger, i sterk kontrast til andre kriger i verden i dag. Ukraina trenger mer luftvern, grunnutrustning og trening av soldater. Forsvarsindustrien deres må finansieres, og det kan Norge bidra til.
Derfor har vi i Venstre foreslått et konkret ammunisjonsinitiativ hvor vi vil sette av over 150 milliarder kroner.
Det innebærer at vi tar en lederrolle for å få til den industrielle mobiliseringen for produksjon av våpen og militært utstyr som Ukraina trenger for å vinne krigen.
Alt dette har sin pris. Men prisen vil være langt høyere dersom Ukraina taper krigen. Det vil føre til en massiv flyktningkrise, et farligere og mer aggressivt Russland, og demonstrere et Vesten som ikke står opp for sine naboer.
Det vil kunne gi blod på tann til andre autoritære stater om at makt lønner seg. I sum vil det føre til en farligere verden, et mer ustabilt Europa, og en mer utrygg situasjon for Norge.
Derfor er Ukrainas krig også vår krig. Den erkjennelsen må også gjenspeiles i Nansen-programmet.
Det er på tide å våkne opp.
Ukraina-støtten er ikke et bistandsprosjekt, det er en europeisk krig på vårt kontinent, og den største sikkerhetspolitiske trusselen i vår levetid.