Nei, det er ikke innvandring som truer velferden

Sysselsetting øker markant med botid. Mange starter på utsiden, men over tid kommer flertallet inn i jobb og over på plussiden i statsbudsjettet, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Tvert imot er innvandring nødvendig.

Velferdsstatens utfordring handler ikke om kultur. Den handler om arbeidskraft vi ikke klarer å bruke. Tallene viser det, retorikken skjuler det.

Når statistikk møter spinn

Kommentator og tidligere NRK-korrespondent Anders Magnus hevder i et debattinnlegg at innvandring ikke er forenlig med en velferdsstat. Det høres dramatisk ut, men stemmer ikke med virkeligheten.

Åtte av ti nordmenn er i jobb. Rundt syv av ti innvandrere er det samme. Og etter ti års botid nærmer tallet seg åtte av ti. Et gap, ja, men ingen avgrunn. Likevel serveres vi bilder av en velferdsstat på kanten av stupet.

La oss starte med tillit. Forskning viser at innvandrere i Norge ofte har like høy eller høyere tillit til myndigheter og institusjoner enn befolkningen ellers har.

Kompetanse på vent

De fleste innvandrere søker arbeid, men portene inn til arbeidslivet er fremdeles trange:

• Språk- og autorisasjonskrav fungerer som glassvegger: Du ser jobben, men kommer ikke inn.
• Utenlandsk utdanning: Bare én av fire får full godkjenning, mens mange blir stående fast i byråkratiet.
• Et navn kan avgjøre: Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i snitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandskklingende navn.
• Nettverk: To av fem jobber går via kontakter, men ikke alle får invitasjonen.

Resultatet er leger som jobber som renholdere og folk med universitetsutdannelse som jobber for Foodora – og en velferdsstat som sløser bort kompetanse vi sårt trenger.

Én by – to livsbaner

Oslo er én by med to livsbaner. Den ene går på motorvei, den andre på smale stier. Barn og unge i vest får brede veier inn i utdanning og arbeid. Barn og unge i øst møter mer motvind og færre muligheter. Når postnummer betyr mer enn talent, taper vi ikke bare enkeltmennesker – vi svekker hele byens potensial.

Tid og investeringer

Sysselsetting øker markant med botid. Mange starter på utsiden, men over tid kommer flertallet inn i jobb og over på plussiden i statsbudsjettet.

Integrering kan sammenlignes med en elv: Den fylles jevnlig på med nye mennesker som trenger språk og støtte, men strømmen fører stadig flere videre inn i arbeid og fellesskap. Spørsmålet er ikke om elven renner, men hvor raskt den finner veien til havet – fra utgift til bidrag.

Knappheten vi ikke kan ignorere

Norge står foran en arbeidskraftkrise.

Én av fem bedrifter melder allerede at de ikke finner folk. Frem mot 2060 vil helse- og omsorgssektoren alene trenge rundt 180.000 nye ansatte – langt mer enn samlet sysselsettingsvekst ellers, på bare 75.000. Resultatet er et ekstra behov tilsvarende hele Drammen kommune.

Hver person som går fra stønad til arbeid, utløser store samfunnsgevinster. Når flere kommer i jobb, avlaster vi budsjettene, styrker skattegrunnlaget – og reduserer utenforskap. Det er som å høste en åker vi lenge har latt stå ubrukt. Verdien har ligget der hele tiden.

Fra murer til broer

Det vi trenger nå, er ikke flere murer, men flere broer – til arbeid, utdanning og fellesskap. Bare slik kan vi sikre velferden for fremtiden. Fakta viser at Norge har tjent godt på innvandring og inkludering – og fremtiden vil kreve mer, ikke mindre, av det samme.