Når kommunene ikke klarer å ta hensyn, må noen gjøre det for dem

KOMMENTAR: Turistforeningen skal ha ros for å ta grep for å hjelpe villreinen. Men når skal kommuner og utbyggere ta sin del av ansvaret?

Villrein i Setesdal/Ryfylke (Njardarheim) i 2016. Foto: Pål Christensen

Den norske villreinstammen er Europas siste. Det gir Norge en internasjonal forpliktelse til å ta vare på den. Så langt har vi stort sett gjort det stikk motsatte.

Norge var i sin tid et sammenhengende leveområde for villrein. Det er lenge siden. I Nord-Norge er villrein erstattet av tamrein. Og i Sør-Norge er villreinstammene som tidligere beveget seg over store, sammenhengende områder delt opp i små stammer som er inneklemt mellom veier, kraftmagasiner, hyttebyer og turistanlegg.

Villreinen på Hardangervidda har problemer å bevege seg fra nord til sør og fra øst til vest. Flokkene står mer i ro i de få områdene med mindre menneskelig aktivitet. Dermed får de ikke utnyttet beitemulighetene. Villrein liker ikke å bli forstyrret av mennesker, noe som er en naturlig reaksjon ettersom reinen har blitt jaktet på av oss i titusenvis av år.

Tar grep

For villreinen i Rogaland er situasjonen bekymringsfull. Stammen i Ryfylkeheiene og Setesdalsheiene har fått sine leveområder og trekkruter ødelagt av de store vannkraftmagasinene, med tilhørende sommeråpne anleggsveier. Og av at turistrutene i høyfjellet til dels har blitt plassert i de smale korridorene som fortsatt er åpne for reinen.

Derfor er det gledelig at Stavanger Turistforening nå tar grep. Det er selvfølgelig ikke akseptabelt at en forening som har som formål å la folk få oppleve naturen, selv er del av problemet.

Tre turistforeningshytter i Ryfylkeheiene foreslås stengt. Den aller mest problematiske er Storsteinen, som ligger i den smale korridoren mellom de svære vannkraftmagasinene Blåsjø og Svartevatn. Denne hytta blir revet, og erstattet med en ny hytte lenger borte fra villreinens trekkrute.

To andre hytter, Grasdalen og Eidavatn, stenges og erstattes med en ny hytte som også plasseres mer skånsomt, lenger nord i Grasdalen.

Preben Falck i Stavanger Turistforening ved Storsteinen, som foreningen vil rive for å beskytte villreinstammen. Foto: Agnethe Larsen / Stavanger Turistforening

Må mer til

Klima- og miljødepartementet har sendt en tiltaksplan for villreinen i Ryfylke-Setesdal ut på høring, og det er dette arbeidet som danner bakteppet for de tiltakene som Turistforeningen nå vil gjøre.

Daglig leder i Stavanger Turistforening, Preben Falck, peker rett på den grunnleggende utfordringen: Regjeringens forslag inneholder en rekke tiltak. Målet er at disse tiltakene, i sum, skal utgjøre en forskjell som kan berge villreinstammen.

Hva betyr det?

Jo, det betyr at det ikke er tilstrekkelig å stenge noen turistforeningshytter og fjerne 60 kilometer med merkede løyper, som også er del av Turistforeningens tiltak. Det er langt mer som må til.

Villreinens leveområder er under konstant press. Ikke minst fra hyttebygging, veibygging og kraftutbygging. Det er dessverre vanlig å legge nye hytteområder så tett opp mot vernede høyfjellsområder som mulig. Hvem har ikke sett reklame for nye hyttetomter der det lokkes med at hyttene ligger «helt opp mot høyfjellet»? Alle vil jo gjerne kunne gå ut døra og rett ut i «uberørt natur».

Men alle skjønner jo også, hvis de tenker seg om, at dette er en utvikling som bare går én vei.

Mer kraft, mer nett!

Mantraet som har festet seg i dagens Ap-regjering er «mer kraft, mer nett». Mer av alt. Flere vindkraftanlegg, flere kraftlinjer, elektrifisering for å grønnvaske olje og gassutvinningen. Høyre-leder Erna Solberg går til alt overmål inn for å skrote verneplanen for vassdrag og åpne for flere utbygginger i elver som i dag er vernet.

Batterifabrikker, datasentre og annen ny, kraftkrevende virksomhet skal til sammen bruke så mye strøm at det vil bli underskudd på kraft, heter det. Og i tillegg kommer kraftutvekslingen med Europa, der Norge skal være et «grønt batteri» for kontinentet.

Den politiske kraftpanikken er en stor trussel mot de siste restene av urørt natur. I Rogaland er allerede over 80 prosent av fylkets elver regulert på en eller annen måte. De vernede elvene ligger i små «lommer» i et lappeteppe av magasiner, kraftlinjer og anleggsveier.

Vetorett?

Avgått styreleder i Den Norske Turistforening, Per Hanasand, ble portrettert av min kollega Anders Minge nylig. Da kom han med noen velrettede kraftsalver mot tidsånden.

«Men frykten for neste utbygging, neste regulering, neste kommune som lar seg lokke av millioner til gode formål, har bitt seg fast i ham og gir ikke slipp. Helst skulle han sett at staten hadde vetorett overfor kommunenes inngrep i urørt natur».

Dette siste er kontroversielt, fordi den kommunale selvråderetten står så sterkt i Norge.

Men Hanasand har rett.

Så lenge den enkelte kommune vedtar sine egne reguleringsplaner, har ikke den overordnede målsettingen om å skåne naturen en sjanse. Kommunene konkurrerer mot hverandre om å få industrietableringer og nye hyttebyer. Det er et kappløp mot bunnen, sett fra naturens side.

Politisk feighet

Argumentet om arbeidsplasser og skattekroner har det med å trumfe alt annet. Særlig i kommuner der de folkevalgte er desperate etter aktivitet som kan være med å finansiere eldrebølgen og dempe fraflytting.

Den kommunale selvråderetten gjør det i praksis umulig å etterleve de overordnede nasjonale målsettingene. Men politisk opportunisme, kall det gjerne feighet, gjør det vanskelig å tro på at denne ulykksalige situasjonen vil bli ryddet opp i.

Når kommunene ikke klarer å ta hensyn, må noen gjøre det for dem. Derfor er det så viktig at vi fortsatt har statsforvaltere og departementer som kan sette foten ned for de verste forslagene. Ellers vil naturen forsvinne. Bit for bit. Unntak for unntak.