Når køen aldri tar slutt

Gutten står tålmodig i kø, og tiden går. Til slutt blir det helt mørkt, og han sovner. Når han våkner, er det blitt lyst igjen, og han begynner å stå i kø på nytt. Jeg har aldri glemt den sangen, og opp gjennom årene ofte sunget på den.

Det er nøyaktig 55 år siden sangen kom ut på albumet «1001 fnatt», men den har kanskje aldri vært mer aktuell enn i dag. For den lille gutten er ikke lenger bare et barn som ingen legger merke til – han er et bilde på alle dem i vårt samfunn som står i kø uten å bli hørt: de enslige, de uføre, minstepensjonistene, aleneforsørgerne, de med lav lønn og de som må stille seg i matkø.

Likevel er det sjelden deres stemme som når frem i TV-debatter eller i valgkamp. Under Arendalsuka og i partilederdebatter snakkes det først og fremst om de på toppen – formueskatt, næringsliv og investorer. Det er som om alle mikrofoner rettes oppover, mens de som står nederst i køen fortsatt blir stående i mørket.

Kommentator Bjørgulv Braanen – trolig den klokeste skribenten i dag – har kalt dagens situasjon en «borgerlig apokalypse», der høyresiden kappes om å beskrive hvor ille det går med de rikeste. Formueskatten er blitt gjort til den altoverskyggende saken, mens fattigdomsproblemene – som Thomas Seltzers TV-serie løfter frem, riktignok ikke på godt nok vis – blir skjøvet til side. Det var symptomatisk da statsminister Støre fikk spørsmål om nettopp fattigdom i partilederdebatten. Han famlet, og svaret uteble, for hvordan kan han svare uten å utfordre sin egen tro på arbeidslinja?

Samfunnsøkonom Morten Søberg kommer til Protestfestivalen for å snakke om ulikhet. Han mener dagens pensjonssystem er rigget for å øke forskjellene mellom folk, og at ulikhetene blant pensjonister vil bli større enn blant lønnsmottakere. Pensjonsreformen er investert på børs. Det gjør systemet sårbart. Det er Jens Stoltenbergs første regjering som i hovedsak sto bak den pensjonsreformen vi har i dag. Nå sitter samme mann som finansminister.

Åpen

I 1970, da sangen til Øystein Sunde kom ut, var det mindre forskjeller og sterkere fellesskapsfølelse. I tillegg var det lettere å få seg egen bolig.

Det er rett og slett sørgelig hvordan det har blitt. For vi vet at ulikhet er gift for tilliten i et samfunn. Og vi vet at det ikke finnes noe viktigere enn å ta vare på de som har minst. Likevel ser vi at talerstolen går til Øystein Stray Spetalen og Christer Sveaas – folk som kan kjøpe seg plass i den politiske samtalen.

Jeg klandrer ikke de som har mest. Vi lever alle i våre bobler, opptatt av vårt. Men jeg klandrer mediene og politikerne for å overse det som burde være den viktigste saken av alle: å løfte de som står nederst, fordi det handler om å bevare freden, samholdet og medmenneskeligheten.

Når vi lar de svakeste stå alene i køen, lar vi mørket senke seg over fellesskapet. Det er, for å låne Sunde sitt bilde, «helt mørkt». Og spør du meg, har det aldri vært mørkere enn nå.

Fortsetter vi i dette sporet, kommer heller aldri matkøene til å ta slutt.