Muslimfiendtlige fordommer ulmer i Europa

Norge er et helt annet samfunn enn det britiske, men det er rimelig å spørre om antimuslimske fordommer normaliseres, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra opptøyene i Rotherham i England for noen dager siden. Foto: Hollie Adams, Reuters/NTB

Alvorlige samfunnshendelser kan bli en farlig drivkraft i søken etter syndebukker.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I dag markerer vi femårsdagen for terroren mot Al-Noor-moskeen i Bærum. Dagen da Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept fordi hun, ifølge gjerningsmannen, utgjorde en trussel mot den hvite rase, og dagen da moskeen ble beskutt.

Anne Bitsch, som har skrevet om rettssaken mot Phillip Manshaus, påpeker at uavhengig av hans psykiske tilstand, ville ikke Johanne blitt drept om hun var hvit. Al-Noor-moskeen hadde ikke vært et mål dersom muslimfiendtlighet ikke hadde eksistert i samfunnet.

Hvilke muslimfiendtlige holdninger preger samfunnet vårt fem år senere?

«Muslimen» i våre hoder

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) har gjennom flere år målt utbredelsen av muslimfiendtlige holdninger i befolkningen. Tallene har holdt seg overraskende stabile fra vi begynte i 2017 og til siste måling i februar 2024. Det betyr at bestemte fordommer er svært seiglivede i den norske befolkningen.

Enighet i påstanden om at muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur, deles av 33 prosent. Nesten 40 prosent mener at muslimer ikke vil integreres i det norske samfunnet. 25 prosent sier seg helt eller delvis enige i den konspiratoriske forestillingen om at muslimer ønsker å overta Europa.

Selv om majoriteten av befolkningen ikke har utbredte fordommer mot muslimer, er tallene foruroligende høye. Selve innholdet i fordommene gir også grunn til bekymring: De bygger på forestillinger om muslimers mentalitet, deres intensjoner og potensialet de har for å utgjøre en samfunnstrussel.

Denne type fordommer er byggesteiner i velkjent syndebukkretorikk og kan lett legges til grunn for mobilisering til diskriminering – eller vold.

Kollektiv avstraffelse

Når alvorlige samfunnshendelser inntreffer, kan fordommer mot minoriteter bli en farlig drivkraft i søken etter syndebukker. Enkeltindividers handlinger kan føre til kollektiv avstraffelse rettet mot alle muslimer, som om de var én gruppe. I noen tilfeller holder det med et rykte om at minoriteten er involvert.

I etterkant av knivdrapene på små barn i Southport i England 29. juli, har høyreekstremister mobilisert til det mediene omtaler som «probritiske protester», men som er rasistisk vold: Moskeer og asylmottak er blitt angrepet med en intensjon om drap og fordrivelse.

Gjerningsmannen bak knivdrapene viste seg å være hverken muslim eller asylsøker, men muslimfiendtlige fordommer ble målrettet satt i sving. Dette er neppe mulig uten den normaliseringen av antimuslimske holdninger som lenge har pågått i Storbritannia. Gnisten ble lagt til et bål som allerede brant godt.

Nå er Norge et helt annet samfunn enn det britiske og har langt færre høyreekstreme, men i lys av tallene presentert over, er det rimelig å spørre om en normalisering av antimuslimske fordommer også skjer i det norske samfunnet.

Omfattende økning i hatkriminalitet

Terror og krig andre steder i verden påvirker holdninger til minoriteter. HL-senterets siste holdningsundersøkelse ble gjennomført mens den israelske krigføringen i Gaza eskalerte. Den viste at andelen med utbredte negative fordommer til jøder hadde økt sammenlignet med hva vi fant i 2022 (fra 9,3 prosent til 11,5 prosent).

Utbredelsen av fordommer mot muslimer var den samme (32 prosent), og vi konkluderte med at stabiliteten handlet om at fordommene er koblet til forestillinger om norske forhold, og dermed i liten grad næres av Hamas’ terrorangrep og den pågående krigen.

Men her skiller Norge seg foreløpig ut fra en rekke andre land:

I skyggen av krigen melder flere europeiske land om omfattende økning i hatkriminalitet mot både jøder og muslimer. Metodene for å overvåke både muslimfiendtlighet og antisemittisme varierer mellom landene.

Statistisk usikkerhet til tross: Ulike organisasjoner og nyhetsreportasjer viser økning i politianmeldelser av personlig opplevd sjikanering, angrep på synagoger og moskeer og hærverk på flere jødiske og muslimske gravsteder.

Og på X sirkulerer emneknagger som #DeathtoJews og #KillMuslims.

I Tyskland, der fokuset først og fremst har vært på økningen av antisemittisme, lanserte organisasjonen Claim en rapport som dokumenterer opp mot 2000 hendelser kategorisert som hatkriminalitet mot muslimer, inkludert 90 tilfeller av hærverk mot muslimske gravlunder. Fra Frankrike, England og Nederland meldes det om lignende hendelser.

Strategi for å skape muslimfiendtlighet

I disse landene mobiliserer den ytre høyresiden ved å knytte fordommer mot muslimer til krigen i Midtøsten for å fremme sine agendaer. En påstand som har fått ny næring, er at vesteuropeiske samfunn har lagt antisemittisme «bak seg», og at det nå kun er muslimer som er bærere av dette.

Når muslimsk antisemittisme benyttes som argument for at muslimer ikke er del av det nasjonale fellesskapet, har det lite med sympati for jødene å gjøre – det er bare en effektiv strategi for å skape muslimfiendtlighet (og å spille minoritetene ut mot hverandre).

Tilbake til Norge. På et direkte spørsmål om hvordan terror og krig påvirker synet på minoriteter, svarer 34,7 prosent av befolkningen at de er enig i påstanden «Hamas' terrorangrep 7. oktober har gjort meg mer negativt innstilt til muslimer generelt». En tredjedel (30 prosent) av respondentene støttet påstanden «Israelsk krigføring i Gaza har gjort meg mer negativt innstilt til jøder generelt».

Svarene viser at generaliseringsmekanismer er en prosess som gjenkjennes i befolkningen. I arbeidet mot muslimfiendtlighet – så vel som mot antisemittisme og rasisme – gjelder det å unngå kollektiv skyldpåleggelse.

Et Europa i uro – et ekstra ansvar

Samfunnsforhold er ofte avgjørende for i hvilken grad fordommer skapes og gjenskapes, får fotfeste og spres. Med teknologiens kraft spres fordommer mot muslimer, og jøder er igjen en utsatt minoritet. Europeisk historie har vist at eskalerende nasjonalisme aktualiseres i urolige tider, og at dette danner gunstige vilkår for å plassere minoriteter i ytterkanten av et «vi» – eller gjøre dem til syndebukken for det som går galt.

Flertallsbefolkningen har det privilegiet at rettsstaten påtar seg ansvaret for straff av enkeltpersoners handlinger. Dette skal også gjelde for minoriteter. Majoriteten slapp å stå til ansvar for Manshaus’ handlinger.

Det er et godt tegn at 62 prosent i den norske befolkningen mener at muslimer er gode norske borgere. Like fullt: Når 44 prosent støtter påstanden om at muslimene selv er skyld i økende muslimhets, viser dette til en problematisk tendens til å avvise majoritetens ansvar for at minoriteten kan oppleve seg som likeverdige og trygge.

La oss bruke minnemarkeringen for 10. august til å erkjenne at også muslimfiendtlighet er et samfunnsansvar.