Mislykket motstand mot ytre høyre

Storbritannias statsminister Keir Starmer reiste til Italia for å spise pasta med statsminister Giorgia Meloni og lære om innvandringspolitikk, skriver Jette F. Christensen. Foto: Phil Noble, Reuters/NTB

Er Europas partier med styringserfaring så redde for å innrømme feil at de står i fare for å miste seg selv og styresettet krigen i Ukraina handler om?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Mens store økonomier som den tyske og franske styrer mot underskudd, har ytre høyre overskudd av stemmer. Måten demokratisk anlagte politikere møter dette på, handler ikke bare om deres egen oppslutning, men om opprettholdelsen av Europa som et demokratisk kontinent.

Velger strategier som ikke virker

Dersom flere land ikke anerkjenner hverandres styresett eller regler for handel og maktfordeling, faller systemet vi har bygget vår sikkerhet og velferd på. Men hvorfor velger de strategier som tidligere har vist seg ikke å fungere? Kommentator Gunnar Kagge hadde en god analyse av situasjonen i denne avisen. Det samme hadde Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet.

Begge legger frem strategier for å vinne tilbake velgere fra ytre høyre, som også er blitt gjenstand for forskning gjennom 2000-tallet. Kort oppsummert er det å:

• Bevege seg mot høyre i innvandringspolitikken (tilpasning)
• Fortelle om ytre høyres egentlige jeg (defensiv mobilisering)
• Isolere ytre høyre
• Ta ytre høyre inn uten deres mest ytterliggående representanter

Valgordninger som har holdt ytterliggående partier ute fra styringsposisjoner, har også gitt muligheter for strutsestrategien: Å tone ned krisen som ligger i den store oppslutningen til ytre høyre ved å si at den ikke ble like stor som fryktet.

Strategiene har til felles at alle er forsøkt før, og ingen av dem virker.

Det ser ut til at man har valgt de tre som historisk har fungert dårligst: mislykket defensiv mobilisering, etterfulgt av en kombinasjon av struts og tilpasning, og å ignorere årsaken til at millioner av velgere har stemt på partier som enten har fascistiske trekk, er stiftet av tidligere SS-soldater eller er åpne om sin antidemokratiske agenda. Og man har gjort ytre høyre til eksperter.

Storbritannias statsminister Keir Starmer reiste for eksempel til Italia for å spise pasta med Giorgia Meloni og lære om innvandringspolitikk. Kagge siterer The Economist om at Europas venstreside angriper migranter (nesten) like hardt som ytre høyre.

Har ikke bremset ytre høyres fremvekst

Jørgensen har rett når han viser til at skjerpet innvandringspolitikk hos etablerte partier ikke har bremset ytre høyres fremvekst. Å vise velgerne at de man har demonisert i valgkampen, både har oppskriften og løsningen på problemet, er å sikre dem større oppslutning neste gang.

Østerrike er et godt eksempel på hvordan taktikken hverken har ført til mindre tilslutning til ytre høyre eller en mer nedtonet innvandringsskepsis. Da de etablerte partiene beveget seg inn på den banehalvdelen, flyttet bare ytre høyre grensen enda lenger inn på sin, og vant valget. Det er underlig å tro at velgere kan overbevises ved å inngå i en konkurranse man aldri kan vinne, eller gjennom smaksdommerlignende sanksjoner fra EUs side.

Det fremstår som om de etablerte partiene påtar seg dårlig selvtillit i innvandringsspørsmål, fordi det er mer behagelig enn å innrømme at de har feilet i å tilby troverdig styring på andre felt. Innvandring er tross alt bare ett saksområde. Økonomisk styring, boligpolitikk, sosialpolitikk og incentiver for vekst og konkurransekraft er mange.

Må tilby troverdige løsninger

Stemmene til ytre høyre var ikke nødvendigvis for noe, men mot noe. De var mot en politikk som ikke oppleves å virke. Årsaken til oppslutningen ligger i utfallet av politikken. Den bor i dyre boliger, ustabil økonomisk politikk og uløste samfunnsproblemer.

Jakten på strategi tar oppmerksomhet bort fra det som er hovedoppgaven: politikk. Hvis problemet er økonomisk usikkerhet, høye boligpriser, dårlig integrering, lav konkurransekraft og svak økonomisk styring, er det et sted å begynne å tilby troverdige løsninger. Det er mer overbevisende enn å ligne mest mulig på noen man ikke deler verdifellesskap med.

Å tilby tillitvekkende økonomisk politikk som reduserer usikkerhet i markeder og befolkning, kan ha mobiliserende effekt. Det er verdt å prøve.