Maria har skrevet erklæring om at noen kan ta livet hennes

Velkomsten er et stort smil. Hun ler med hele seg. Serverer kaffe og kjeks i rekkehuset. Spiller på det lille pianoet. Gir alt med den stemmen hun har.

Maria Grijpma er livsglad.

Og sier:

– Ja, jeg vil at noen kan ta livet mitt.

På veggene er det bilder av barn og barnebarn. I vinduskarmen står minner fra reiser til Tibet. Foran henne ligger det et papir.

En viljeserklæring.

En form for kontrakt der hun ber om at en lege tar livet hennes. Hvis hun blir syk uten at det er utsikt til bedring. Den skal også gjelde ved feks. koma.

Hvorfor?

– Jeg har vært sykepleier i over 40 år og sett hvor mange eldre som lider, svarer Maria.

Som faren

Maria sier det er livserfaringen. Både som sykepleier for noen av de svakeste. Og som datter.

– Faren min ble stadig svakere, fikk komplikasjoner, ble dement og tisset på seg. Han sa til meg: «Jeg ønsker ikke dette», forteller Maria.

– Pappa, vi har viljeserklæringen din, kanskje vi skal gjøre det? Og han sa: «Ja, det er på tide å gjøre det» fortsetter hun.

Faren hadde skrevet en viljeserklæring slik Maria har gjort det. Han fikk innvilget dødshjelp av to uavhengige leger. Etterpå godkjente en kommisjon at alt hadde gått riktig for seg. Slik reglene sier. Han ble 90 år.

– Det var så fredfullt. Han var rolig før han sovnet inn. Søsteren min spilte fiolin ved sengen hans. Det var så vakkert, sier Maria til NRK.

Ikke Guds vilje

Flere land i Europa tilbyr nå aktiv dødshjelp. I Nederland dør allerede nesten 10.000 personer hvert år med aktiv dødshjelp. Det er 6 prosent av de som dør. Landet diskuterer nå å utvide retten.

– Vi må si at aktiv dødshjelp har fått mer anerkjennelse i Nederland. Flertallet støtter det. Men det er fortsatt ikke en riktig ting å gjøre.

Det sier Chris Develing, rådgiver i den kristne organisasjonen NPV-Care for Life, til NRK.

– Vi tror at det er Gud som gir liv og tar liv. Mennesker skal ikke engasjere seg i å ta livet av hverandre.

Men det er flere grunner, mener han.

– Et samfunn må verdsette lidelse. Skal vi stoppe lidelse bare ved å ende et liv? Blir vi et samfunn med mer omtanke da? spør Develing.

To sammen

På kjøkkenet utenfor Eindhoven henter Maria fram kaffekopper og asjetter sammen med mannen Joop. Hva synes han om at kona kanskje blir borte på denne måten?

– Jeg mener det er riktig. Men bare når det er nødvendig. Husk det er strenge regler for aktiv dødshjelp. Det må være en lidelse uten utsikt til bedring, sier Joop de Smit til NRK.

– Jeg vurderer også å skrive en tilsvarende viljeserklæring selv. Uansett bør vi alle ha et mer avslappet forhold til døden. En fødsel blir forberedt på alle måter, døden blir ikke det på samme måte, fortsetter han.

Tidlig nok

Maria Grijpma går med lette steg. Landskapet bølger grønt bortover.

En bonde sjekker jordet like ved, tør jord danner en støvsky. Noen fugler letter. Hun går ofte her, ved åkrene nær hjemmet utenfor Eindhoven.

Det er ingenting som tyder på at Marias liv går mot slutten. Ikke på noen måte.

– Man må tenke på det tidlig nok, sier Maria.

Hun fortsetter.

– Plutselig er sykdommen der. Jeg kan få hjerteproblemer, Parkinson, demens eller noe annet. Det er normalt. Så snakk om det på forhånd. Også med venner og familie, sier hun.

Helst vil hun gjøre det som et assistert selvmord. Da blir hun gitt en dødelig drink.

– Jeg håper at jeg kan gjøre det selv, drikke det opp. Ellers må en lege gi meg en injeksjon, sier hun.

– Er ikke det å legge et for stort press på en lege? Å skulle ta en annens liv?

– Jo, men legen kan si nei. De har rett til å reservere seg. Da er det mulig å spørre en annen lege.

50 år med kamp

Foreningen NVVE har kjempet siden 1973. For retten til å avslutte livet. Gjennombruddet kom i 2002 da aktiv dødshjelp ble innført.

– Aktiv dødshjelp skjer hele tiden. Også der det er ulovlig. Det skjer i skjul. I Nederland har vi fått en åpen praksis der også legene vet hvor de står, sier Rob Edens, pressesjef i NVVE.

I dag må man ha en diagnose å få aktiv dødshjelp i Nederland. En «medisinsk basis» kalles det.

Aktiv dødshjelp er også mulig ved demens, psykiske lidelser eller alvorlige aldersrelaterte plager.

Men nå ligger et nytt lovforslag på bordet. Om å utvide retten til assistert selvmord etter 75.

– Vi støtter lovforslaget om at alle over 75 år skal kunne bli vurdert. Det må kunne skje også uten at man er syk. Folk som føler at livet deres er fullført, bør kunne få hjelp til å dø, fortsetter han.

Men det skal være betenkningstid. Den som søker om assistert selvmord blir pålagt samtaler i minst seks måneder.

Dødsfest

Maria Grijpma vil ha en samling når hun skal dø. En fest for venner og familie før hun forlater dem.

– Slik er Maria. Hun vil ha alle der. Jeg vil være lei meg, både før og etter. Men det er viktig å si at dette vil ikke skje før det er nødvendig, sier ektemannen Joop.

Så snakker vi om Norge. At dette ville bli ansett som drap. Og uansett sett på som rart.

– Ja, jeg skjønner det, at det er rart å være så åpen om døden.
Men mange vet ikke om lidelsen som skjer på slutten av livet for mange eldre mennesker.

Maria mener folk ikke vil tenke på det.

– Jeg er sykepleier, så jeg vet, jeg vet hvor forferdelig det kan være. Og det vil jeg ikke oppleve, fortsetter hun.

Viljeserklæringen er uansett skrevet og klar.

– Det er viktig at du skriver erklæringen hvert år. Og snakker om det ofte, sier Maria.

Marias vilje er at hun skal få dø når hun vil.