Livet kan bli fint igjen!

4 hours ago 2

Av: KIM WIGAARD

Artist

I barndommen skilte jeg meg ut fra de andre guttene i klassen.

Mens de andre gutta spilte innebandy og fotball, elsket jeg teater, synging og tegning.

Jeg var også en ganske stor gutt, noe jeg fikk høre jevnlig.

Det var som det sto «annerledes» i pannen min. De vonde kommentarene fra de andre barna brant seg fast i meg, og etter hvert føltes det ut som en sannhet.

Da jeg mistet min kjære bestefar noen år senere, ble det dråpen som fikk begeret til å renne over for meg.

Som femtenåring begynte jeg å håndtere følelsene mine med sult, og mistet helt kontroll.

Jeg startet et helt umenneskelig strengt treningsregime, og utviklet en kombinasjon av anoreksi og bulimi.

Jeg hadde sterke fysiske symptomer, og var enormt sliten og utmattet. Det var som alle lyspunkter var borte.

Likevel strømmet komplimentene på.

Jeg fikk høre at jeg var så fin nå som jeg hadde slanket meg og kommet i bedre form. Selv om det var godt ment, gjorde det bare vondt verre.

Da fikk jeg bare motivasjon til å fortsette i den skadelige spiralen.

Jeg hadde ingen egenkjærlighet, og klarte ikke finne gode ting ved meg selv.

Jeg hadde så mye selvforakt, og tenkte at jeg måtte bli perfekt på utsiden siden jeg ikke var perfekt på innsiden.

Kroppen min endret seg drastisk, og jeg begynte å gå med flere lag med klær for å skjule hvor tynn jeg var blitt.

Foreldrene mine ble veldig bekymret for meg, men jeg insisterte på at alt var bra. Det føltes så mye enklere å bagatellisere sykdommen, enn å møte den og ta den på alvor.

Siste året på ungdomsskolen tok læreren min meg til siden og spurte om vi kunne ta en prat.

«Herregud, nå mister jeg karakteren i norsk!», tenkte jeg.

«Det handler ikke om noe faglig», svarte hun.

Hun fortalte at hun så at jeg ikke hadde det noe godt. At jeg gikk mye alene, hadde mistet masse vekt og at lyset i meg hadde sluknet.

Hun ga meg et rom til å være ærlig. Et rom til å dele.

At hun turte å stille de vanskelige spørsmålene ble et enormt viktig vendepunkt.

Foreldrene mine sørget for at jeg fikk hjelp av psykolog.

For første gang forsto jeg hvor syk jeg var, men viktigst av alt: Jeg forsto at det ikke trenger å være sånn. At livet handler om så uendelig mye mer enn mat, trening og kropp.

For livet er mer. Livet er også å være rundt de du er glad i. Livet er å finne en lidenskap, og dyrke de tingene du elsker å gjøre.

Livet er å ha friheten til å nettopp leve det.

Når man har slitt med spiseforstyrrelser vil man naturligvis bære med seg flere av de vonde minnene og tankene videre.

Når noe vanskelig skjer i livet mitt i dag, kan det fortsatt påvirke mat og trening.

Vi har ofte lett for å kritisere oss selv.

Det føles ofte så enkelt å snakke til seg selv i en så hard og stygg tone, men vi hadde jo aldri sagt det samme til en venn. Så hvorfor tillater vi oss å være så slemme mot oss selv?

Heldigvis har jeg lært flere metoder for å håndtere de tunge følelsene når de kommer. Jeg snakker mye med menneskene i livet mitt.

Det er så viktig å oppsøke de tingene som gir deg mening og glede. Det trenger ikke alltid være så store ting, men det er viktig å gjøre det, likevel.

Ta den kaffen med en venn. Gå den turen. Sett på en spilleliste med gode låter. Dette er ekstra viktig de dagene det føles som kroppen og hodet jobber mot deg.

Så kjære deg som kjenner deg igjen i det jeg forteller. Jeg vil så gjerne fortelle seg at du er så mye mer enn kroppen din.

Grip tak i menneskene rundt deg. Det er lov å si at man har det vanskelig og ikke vet hva man skal gjøre.

Du trenger ikke bære på alt dette alene, det lover jeg deg.

Og kjære deg som står på sidelinjen og ser en venn, kjæreste, klassekamerat eller familiemedlem slite med mat.

Jeg forstår at man kan føle seg hjelpeløs i situasjonen. At det kan virke som ingen råd eller ord går inn til den syke. Men det at du er der og at du lytter kan bety så uendelig mye. Du trenger ikke forstå alt. Det er helt greit.

Min spiseforstyrrelse var veldig synlig. Men dere må vite at mange spiseforstyrrelser ikke synes. Mange sliter i stillhet og usynlighet.

Det finnes mange myter om spiseforstyrrelser og hvem en «typisk syk» person er. Men sannheten er at man aldri vet hva folk går gjennom.

Derfor er det så uendelig viktig at man tør å gjøre som læreren min gjorde: Tør å spørre.

Og ikke mist troen på at det kan bli bedre, at gleden kan komme tilbake. For den kan det. Heldigvis.