Leger stempler ADHD som en «trend». Er det forsøk på en dårlig vits?

Jeg vet ikke alt om ADHD, men én ting vet jeg: Jeg skulle ønske jeg slapp å vite noe om det, skriver Oda Oline Omdal. Foto: Mona Hauglid

Forsøker fagfolkene seg på en dårlig vits?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fem spesialister i barne- og ungdomspsykiatri skriver i Aftenposten søndag at «Vi undre oss over om ADHD-medisiner blir ettertraktet på samme måte som lipfillers og slankemedisiner er det». Enten er det et forsøk på en dårlig vits eller så har fagfolkene rett og slett misforstått hvordan det å leve med ADHD fungerer.

Jeg er 21 år og fikk for ikke veldig lenge siden vite at jeg har ADHD. For dem rundt meg var det sjokkerende. For min egen del? Ikke så veldig.

Samfunnet har lenge forbundet ADHD med hyperaktive barn i klasserommet som får kjeft for ikke å følge med og sitte i ro. Heldigvis har forskningen hjulpet oss til å forstå at så enkelt er det ikke. Så sent som i 2005 var ikke ADHD en diagnose for voksne. Enten fikk man det påvist som barn, eller så hadde man det ikke. At antallet som får diagnosen og dermed medisinering har økt i tråd med at man har sett annerledes på diagnosen siden 2005, er altså ikke så rart.

Dosene man medisineres med, er for de fleste svært små. Så små at det i prinsippet skal være umulig å bli avhengig av dem på en farlig måte. Forfatterne nevner heller ikke at medisiner gir bedre evne til å fokusere og multitaske, bedre sosial integrering, redusert aggressivitet, mindre angst, bedre selvtillit og større kontroll over følelser. Egenskaper som er essensielle for å mestre både skole, jobb og sosiale sammenhenger.

Da er det synd at leger stempler ADHD som en «trend». For det er ikke trendy å lese samme side om og om igjen fordi man ikke klarer å skille ut stimuli, og det er ingenting som er stas med å ha 14 ting å gjøre, men føle at man har 140 fordi hver del av et gjøremål er en oppgave i seg selv.

Jeg vet ikke alt om ADHD, men én ting vet jeg: Jeg skulle ønske jeg slapp å vite noe om det.

Jeg forventer ikke at alle rundt meg skal forstå hva ADHD innebærer. Det er ikke rimelig all den tid det kun er rundt 5 prosent av befolkningen som får diagnosen. Men at fagfolk sier de er bekymret for å gi ut medisiner fordi de kan misbrukes, er som å si at man skal slutte å selge alkohol fordi noen blir alkoholikere. Det gir rett og slett ikke mening.